Paradis city på Valle

Guns N’ Roses kjørte på med både egne og andres hits på Valle Hovin. Mye å glede seg over, men tre timer ble litt i overkant utmattende.

Nye takter

4

Guns N’ Roses

Konsert

Valle Hovin 19. juli

Ikke godt å si om det skyldes turnélivet eller om det var hetebølgen i Oslo, men han ser faktisk sliten og rødmussede ut. Axl Rose. Med kritthvite tenner i kontrast. Selv i skyggen av sin egen hatt, som forresten bare blir større og større i omfang for hver gang han entrer scenen på ny.

Les også: Guns N’ Roses på godt og vondt

Det er likevel en av få ting å klage på. Guns N’ Roses trenger ikke noen nærmere introduksjon. Man skjønner fort hvorfor mange betalte så mye for å stå her alle disse timene. Alder og rødmusset ansiktsfarge til tross, drivet og samspillet som kollektivt manes fram er kolossalt, og evner å omgjøre selv denne anmelderen til å kjenne på sin indre harryrocker for noen timer. Insisteringa på å presse ut hver bidige klump av energi er så inderlig, og fra hjertet – eller skyldes det bare et kolossalt ego? Vel, det er nok av oppmøtte på Valle Hovin, så det står ikke på en smal interesse for luftgitarer. Og når åpningsriffet på «Sweet Child O’ Mine» klines over betongen, og selv om «Welcome To The Jungle» introduseres med en nesten kriminell eviglang gitarrunk, så må man innrømme at dette er jo tøft da. Det er noe som mange kan like, noe som likevel når bredt – ja selv også ut til snauskaller (ja, jeg traff noen).

Det sies at man ikke skal gjøre cover av klassikere, spesielt ikke når det er mer sjans for å føkke det opp – noe det oftest er – enn at man evner å komme opp med en mer original vri. Men til og med coveret av Paul McCartneys Bond-låt «Live and Let Die» går hjem – for ikke å snakke om det velkjente temaet fra Gudfaren. Det her er gitarporno. Siste time før slutt, kommer også selve «coveret av cover», i den ulovlige gjenskapelsen av Pink Floyds «Wish You Were Here», før de forresten også fortærer Soundgardens «Black Hole Sun» over Oslos vakre østkant.

Kompisen peker: «Se dobbeltgitaren. Helvete ass». Ja-nei, jeg kan ikke si noe mer enn «helvete ass» selv. Ja, dette er faktisk en dobbeltgitar og jeg ser den med egne øyne. Og det å skrive denne anmeldelsen uten å nevne luftgitar, er jo ikke mulig. Så her er den nevnt. Uten at jeg gidder å si noe som helst utover det, enn det du allerede veit. Analyse av teknisk gitarspill er noe ingen bør bry seg om å lese, utover den veldig macho beskallede gjengen som forsøkte å metooe litt for hardt i den trange og svette ølkøen jeg brukte altfor lang tid av livet på stå i.

Likevel, det er en forutsigbar strategisk dramaturgi når alle de beste karamellene ligger i bånn, og spilles ut den siste timen.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Men så var det disse mange coverne med litt for mange riff – man begynner jo lure, hvorfor velger man å gjøre så mange cover, når du har så mange egne hits i katalogen? Det smaker godt, men jeg klarer meg også helt fint uten GNR-versjonen av «Knocking on Heavens Door». Det er litt så man tenker at det er for å gyve på med den der ekstra timen man er kontraktfesta til, slik at Rose og Slash skal få gitarrunke ferdig, og kan slappe av etterpå. Gitarene knurrer og murrer. Og dirrer, ikke minst. I øregangene.

Men innimellom drønnet av cover er eksempelvis «Sweet November Rain» en liten høydare, der Rose får leke litt Elton John på pianoet. Signaturstilen har gjort gjengen på scenen til slike mytiske figurer à la Gorillaz, møter ensemblet i Sin City for lengst, noe som gjør denne seansen litt mer magisk å overvære. Det passer bra med den nevnte økende hattestørrelsen til Axl Rose, som begynner å avta igjen mot siste halvtimen – før han plutselig bare ikke har noen.

I den siste timen av det som til sammen er godt over tre, begynner det å røyne på. «Madagaskar» prydes av kledelige harryrøde flammer som det også tar maks av på. Men hatten er for lengst av. Og med «Paradise City» som finalelåt, så er det er «bra godt, det», som man sier.