Paradis city på Valle

Guns N’ Roses kjørte på med både egne og andres hits på Valle Hovin. Mye å glede seg over, men tre timer med gitarrunking ble litt i overkant utmattende.

4

Guns N’ Roses

Konsert

Valle Hovin 19. juli

Ikke godt å si om det skyldes turnélivet eller om det var hetebølgen i Oslo, men han ser faktisk sliten og rødmussede ut. Axl Rose. Med kritthvite tenner i kontrast. Selv i skyggen av sin egen hatt, som forresten bare blir større og større i omfang for hver gang han entrer scenen på ny (nei, det er ikke bare Slash som får mannen med hatten i kveld). Men nok om det.

Les også: Guns N’ Roses på godt og vondt

Guns N’ Roses trenger ingen nærmere introduksjon. Man skjønner fort hvorfor mange betalte så mye for å stå i lange bar-køer alle disse timene. Alder og rødmusset ansiktsfarge til Axl Rose til tross - drivet og samspillet som kollektivt manes fram er kolossalt, og evner å få selv denne anmelderen til å stifte nærmere bekjentskap med sin indre harryrocker for noen timer.

Insisteringa på å presse ut hver bidige korn av energi inni riffing, slag og skrik fra scenen er så inderlig og fra hjertet – eller skyldes det bare kolossalt ego? Vel, det er nok av oppmøtte på Valle Hovin, så det står ikke på en smal interesse for luftgitarer. Når åpningsriffet på «Sweet Child O’ Mine» klines utover betongen, og  «Welcome To The Jungle» introduseres med en nesten kriminell eviglang gitarrunk, så må man innrømme at dette er jo tøft da. Det er noe som mange kan like, noe som likevel når bredt – ja selv også noe snauskaller kan like (ja, jeg traff noen ufrivillig).

Det sies at man ikke skal gjøre coverlåter av klassikere, spesielt ikke når det er stor sjanse for å føkke det opp – noe det oftest er – heller enn at man evner å komme opp med en mer original løsning. Men til og med coveren av Paul McCartneys Bond-låt «Live And Let Die» går hjem – for ikke å snakke om det velkjente temaet fra «Gudfaren». Det her er gitarporno.

Siste time før slutt, kommer også selve «coveren av covere», i den ulovlige gjenskapelsen av Pink Floyds «Wish You Were Here», før de forresten også fortærer Soundgardens «Black Hole Sun» over Oslos vakre østkant.

Vokalist Axl Rose og bassist Duff McKagan i aksjon under konserten på Valle Hovin. FOTO: FREDRIK HAGEN/NTB SCANPIX

Kompisen peker: «Se dobbeltgitaren. Helvete ass». Jeg kan ikke si stort mer enn «helvete ass» selv. Ja, det er faktisk en dobbeltgitar Shlash spiller, og jeg ser den med egne øyne. Men analyse av teknisk gitarspill er noe ingen bør bry seg om å lese, utover den veldig macho beskallede gjengen som forsøkte å metooe litt for hardt i den trange og svette ølkøen jeg brukte altfor lang tid av mitt liv på å stå i.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Det er en forutsigbar strategisk dramaturgi når alle de beste karamellene spilles ut den siste timen. Men er det nødvendig med alle disse coverne med litt for mange riff til? Hvorfor velger man å gjøre så mange covere, når du har så mange egne hits i katalogen? Det smaker godt, men jeg klarer meg helt fint uten GNR-versjonen av «Knocking on Heavens Door». Det er litt så jeg lurer på om det bare er for å gyve på med den der ekstra timen man er kontraktfesta til, slik at Rose og Slash skal få gitarrunke ferdig, og kan slappe av etterpå. Gitarene knurrer og murrer. Og dirrer, ikke minst. I øregangene.

Innimellom drønnet av covere er eksempelvis «Sweet November Rain» en liten høydare, der Rose får leke litt Elton John på pianoet. Scenografien og art directionen på skjermen bak, står i stil til den stiltunge gjengen på scenen som fremstår som mytiske figurer, noe som gjør denne seansen enda litt mer magisk å overvære.

Det passer bra med den nevnte økte hattestørrelsen til Axl Rose, som begynner å avta igjen mot siste halvtimen – før han plutselig bare ikke har noen hatt overhodet. I den siste timen av det som til sammen er godt over tre, begynner det å røyne på. «Madagaskar» prydes av kledelige harryrøde flammer på full guffe. Men hatten er av, det må bety noe, og med «Paradise City» som finalelåta, er det er «bra godt, det» som man sier i visse kretser.