Paolo Vinaccia er død

Trommeslageren Paolo Vinaccia er død, 65 år gammel. Vinaccia var en av de mest brukte og høyest respekterte musikerne i Norge de siste 40 årene, uansett instrument.

Paolo Vinaccia levde med en kreftdiagnose siden 2009, men kom tilbake og tilbake, med en rekke nye prosjekter.  Da han tirsdag i denne uka ble tildelt hedersutmerkelsen Ellaprisen fra Oslo Jazzfestival, over en måned før festivalen starter, var det mange som skjønte at det begynte å haste. Nå har Vinaccia slått sine siste slag. 

Musikkens sidemenn (og kvinner), får ikke alltid den oppmerksomheten de fortjener. Spesielt ikke etter at plateomslagene ble borte fra hovedstrømmen, og det krever spesiell innsats og interesse for å finne ut hvem som spiller bak de mer kjente artistene. For Paolo Vinaccia del ble dette ettertrykkelig rettet opp i fjor, med plateboksen «Man Of Mystery», som presenterte 64 innspillinger han har vært med på. Boksen ble presentert for trommeslageren i forbindelse med hans 64-årsdag, som en overraskelse under noe han trodde skulle være en platesignering for hans eget album «Dommedag». Vi kan bare gjenta det meste vi skrev i den anledningen:


Samlinger som denne tilhører sjeldenhetene. Man kunne godt tenke seg tilsvarende antologier med internasjonale trommestørrelser som Jim Keltner, Hal Blaine, Jim Gordon eller Jeff Porcaro, men vi har ikke sett dem. 

Italieneren Paolo Vinaccia kom til Norge i 1979, med et libanesisk danseband. På en klubb i Drammen ble han oppdaget av Jonas Fjeld Band. Det første innslaget på samlingen hans er fra soloalbumet til Bent Bredesen fra 1981, da Vinaccia var i ferd med å reise hjem til Italia, men ble overtalt til å bli med i Jonas Fjeld Band. Det ble begynnelsen på en lang og stor innsats i norsk musikk. 

Så godt som hver eneste av de 64 representerte artistene hadde skrevet en hilsen, eller en erindring, om sitt samarbeid med trommeslageren. Lista var nærmest uendelig lang, med Lillebjørn Nilsen, Steinar Albrigtsen, Ole Paus, Arild Andersen, Sondre Bratland, Bendik Hofseth, Kari Bremnes, Terje Rypdal, og slik kunne vi fortsatt og fortsatt. 

Studiomusikernes rolle er ofte omdiskutert. De mest ettertraktede har ofte mye å gjøre. De kan mistenkes for å jobbe på det beryktede samlebåndet, og ikke alltid legge «sjela» si i alle jobbene de gjør. Attesten Vinaccia får av sine oppdragsgivere her tyder på at han stikker seg ut i denne mengden. Her kom er en rekke vitnesbyrd om entusiastiske og oppfinnsomme tilnærminger til arbeidsoppgavene. En beskrivelse av en mann som ikke bare har gitt alt bak trommene (eller hva han nå hadde for hånden), men også bidro til i den generelle stemningen i studio, på scenen, for ikke å snakke om periodene mellom arbeidsøktene. 

I introduksjonen brukte Tor Hammerø, initiativtaker til prosjekter sammen med Christer Falck, halvparten av sin tilmålte plass for å fortelle om en lydprøve under Moldejazz i 1997, der mye av tida gikk med på å tilpasse ei trillebår i trommesettet. Også de påfølgende meldingene fra alle hans oppdragsgivere inneholder en rekke eksempler på uortodokse arbeidsmetoder. En dag under innspillingen av «Horisonter» med Vamp hadde Vinaccia glemt trommestikkene sine, men klarte seg godt med bestikket fra kjøkkenskuffen i Fagerborg studio. Maj Britt Andersen sang sangene til barneplaten om «Blekkulf» akkompagnert av en perkusjonist med krabbeklør på fingrene. Anne Grete Preus forteller om innspillingen av sitt første soloalbum, «Lav sol og høy himmel», der det var hun kom nervøst i møte med musikere som foreløpig hadde større status enn henne selv. Paolo Vinaccia var den som beroliget henne og forsikret om at dette kom til å gå veldig bra. 

Her er også et par eksempler på den ømtålige situasjonen der gruppers egne trommeslager ikke når opp, og må erstattes av andre kapasiteter - i dette tilfellet Vinaccia. Øystein Paasche fra deLillos er en av dem som raust aksepterer resultatet, der han karakteriserer Vinaccias løsning som «irriterende genial». Det mest eksentriske opptrinnet er Bjørn Eidsvågs opplevelse av innspillingen av «Sjelen spiser sakte» fra albumet «Pust». Etter å ha spilt på bøtter, esker, flasker og korker på andre låter, kom Vinaccia nå med trommevispene sine, og begynte å slå i løse lufta med disse rett foran mikrofonen. Eidsvåg sang om å se en sommerfugl på påskefjellet, bli trygg på at våren var på vei, og skjønte at «sommerfuglen ble besjelet av Paolo».