På vei mot noe stort

5

KONSERT

Highasakite

Roskilde, Avalon Scene

Highasakite er midt inne i en intens sommerturné, med Glastonbury i England unnagjort og en rekke norske festivaler foran seg. Allerede nå er det også klart at de i desember skal spille på Nobelkonserten i Oslo Spektrum. Det sier noe om hvilken klasse bandet er i ferd med å bevege seg inn i, og etter konserten i Roskilde å dømme er det bare å glede seg til neste nedslagsfelt. Foran et internasjonalt publikum hvor unge norske fans dominerte i front, sto de for en perfekt gjennomført konsert som viste både varmen i bandets distinkte, utsvevende pop, og personligheten i vokalist Ingrid Helene Håviks framføring og tekster. Både hun og bandet har ikke minst gått fra å være et litt naivt framstående og gjennomsnittlig norsk indiepopband, til å bli en popsensasjon med stort internasjonalt potensial.

Les også: Ingrid Helene Håvik og nødvendigheten av glitrende gugge

Highasakite på Roskilde 2016 er knapt til å kjenne igjen fra sist de spilte på festivalen. Det produksjonspregete hamskiftet som også den nye platen «Camp Echo» er preget av, gjenspeiles i en liveopptreden som stråler kjølig, distansert og med et volum i kastene som får teltduken til å svulme. Samtidig dyrker de sine mytiske og til dels mystiske elementer som gjør bandet til noe eget. Men live er transformasjonen mest påtakelig gjennom Ingrid Helene Håviks åpenbaring som utleverende og karismatisk popkunstner. Ikke det at hun ikke har vært det hele tiden, men nå er hun en regelrett magnet på sitt publikum. Tekstenes lumre og mørke klangbunn fikk et fysisk speil i Håviks levendegjøring av bandets musikalske visjon.

Om man sammenligner med forrige Roskilde-konsert har hun ikke bare sluppet taket i keyboardet og grepet mikrofonen, men hun har tatt eierskap i scenen og beveger seg nå dansende, svartgledd og eterisk gjennom et bad av lys, røyk og et distink electronicadraperi. Keyboardistene Marte Eberson og Øystein Skar på Håviks flanker bidrar til krystalliserte, vakre og gloriøse versjoner bandets beste låter, mens gitaren ligger bak som et anker og holder det hele nede.

Les også: Far og datter funker sammen

Nær sagt selvsagt var livefengende «Someone Who’ll Get It» fra «Camp Echo» en sentralt plassert styringsrakett i konsertens første halvdel, en bolk der låter som «Leaving No Traces» også kom som en påminnelse om de mange perlene på bandets gjennombruddsplate «Silent Treatment». Geografisk spredde konserten seg fra «Chernobyl» til «Hiroshima», mens «Samurai Swords» ikke minst hinter til at livesettet slik det framsto på Roskilde-scenen kunne vært hentet fra en stilisert, kald japansk kunstfilm, ispedd en leken, smittende og varm omfavnelse av både låtmateriale og et begeistret publikum. Det gjelder også når de legger inn sine mest pompøse synthgir, som i hiten «Golden Ticket». Likevel er Highasakite på randen til å tippe over i seg selv, hvor det overpompøse aldri er langt unna og hvor produksjonens profesjonelle ferniss fort kan tippe over i det svulmende kjedelige om de ikke forsatt tillater seg å være selvironiske samtidig som de tar sitt eget alvor alvorlig. Men på Roskilde kom det aldri så langt.

Les også: Nattsvart urkraft