Nye takter

På berg- og dalbane med Motorpsycho

Enorme ambisjoner. Store øyeblikk. Men Motorpsycho/Håkon Gullvåg-kombinasjonen på Øya reiser spørsmålet: Har bestillingsverk-rocken gått for langt?

4

KONSERT

Motorpsycho

Sirkus

I etpar minutter av «The Crucible», når projeksjonen på bakskjermen skjøt voldsom fart inn gjennom Håkon Gullvågs motiver fra «Egypts druknende hær», var det en svimlende artig følelse av å være på prog rock-berg-og-dalbane. Bildet danner som kjent omslaget på Motorpsychos album av året «The Crucible» (en mye tøffere platetittel hadde jo selvsagt vært «Egypts druknende hær»! ) Motorpsychos bestillingsverk med utgangspunkt i billedkunstneren Håkon Gullvågs billedverden ble gjort for årets Olavsfestdagene i Trondheim (der Gullvågs 60årsdag ble markert) og gjentatt som avslutning på Øyafestivalen, for et halvfullt Sirkus lørdag kveld.

Les også: Se bildene fra Øyas siste dag

Med seg på scenen i dette prosjektet har Motorpsycho Ola Kvernberg og Lars Horntveth, som begge har samarbeidet med Motorpsycho tidligere på forskjellige stadier. Konserten består av en lang, nyskrevet, eh, suite, om du vil, som klokket inn på rundt 40 minutter, samt tittellåtene på bandets siste to album «The Crucible» og «The Tower». Tilsammen danner det en slags Håkon GUllvåg-trilogi, og det er vel greit at de avrunder dette nå.

Etter en time hadde vi vært gjennom to låter, og da ble «The Tower» - 8.41 på plate - konsis i sammenheng.

Den visuelle delen av verket er ved videokunstner og scenograf Boja Bøckman (som bl. a har gjort det vellykkede audiovisuelle uttrykket på Det Norske Teatrets  Bowie-forestilling «Lazarus»). Det er et teknisk avansert oppsett med både frontprojeksjon på et dels gjennomsiktig forheng og en bakskjerm som dekker hele sceneveggen. Bent og Snah har notestativer foran seg, så da er det alvor.

I åpningskomposisjonen som muligens heter «The World» avtegner det seg etterhvert et jord-ild-luft-vann-tema, der manipulerte biter av Gullvågs gjenkjennelige grunnelementer beveger seg sirkulært først, så horisontalt innover, så vertikalt nedover. Midtpartiet her var noe av høydepunktet i konserten, der man suste innover et slags øde rykende vulkanisk landskap, post-apokalyptisk eller utenomjordisk. Med «Riders On The Storm»-aktige keyboardklanger fra Lars Horntveth og regnet drønnende utenfor teltet ble det usedvanlig stemning. Og når Ola Kvernbergs fiolin spiller melodilinjen synkront med Bent og Snah slik at hele bandet løfter hverandre, var det absolutt en følelse av å være med på noe spesielt.

Men andre ganger og egentlig i ganske store deler virker det som om Motorpsychos stadig tyngre, mer innfløkte og nesten knortete prog-temaer og de storslåtte Gullvåg-bildene ikke egentlig gjør noe med hverandre, annet enn å være på samme scene til samme tid. At dette er pretensiøst er helt greit, pretensiøst må være lov, Motorpsycho har helt siden starten for 30 år siden pleid store ambisjoner om å koble det visuelle og det musikalske i scenesammenheng. Forhengsprojeksjonen og Ola Kvernbergs deltagelse her bringer tankene i retning «The Death Defying Unicorn», på Operaen og på dobbelt-CD i 2011-2012. Det fremstår fortsatt som Motorpsychos mest vellykkede realisering av sin gesamtkunstwerk-ide, med en tydeligere retning, og en sterkere idemessig substans, enn den ikke helt logiske spleisingen av Gullvåg og Motorpsycho.

Mot slutten av «The Tower» herjet de litt mer med Gullvågs bilder - og bildet av Gullvåg selv - i raske klipp og drastiske inngrep. Det var nesten litt pønk. Samtidig som det nesten var befriende når de bare spilte «The Tower»-låten nokså rett fram og slo av bildene.

Les også: Storeslem for Sigrid på Øya

De siste årene er kulturhusrocken blitt et etablert fenomen. Stort og fint og dyrt skal det være. Nå er vi på vei inn i bestillingsverk-rocken. Det er en noe bekymringsfull utvikling. Det er fint å stå under tak i høljregnet og se på psykedeliske bilder i bevegelse og høre Motorpsycho riffe i vei, men det føles også litt verdensfjernt, nesten  irrelevant. Ellers pleier jeg å like Motorpsycho når de spiller langt. På mange konserter under årets Øya har man hatt lyst til å rope «spæll høgar!», her fikk jeg lyst til å rope «spæll kortar'».

Mer fra Dagsavisen