Øya på sitt beste

KOMMENTAR: 20-årsjubileet til Øya ble den største og beste festivalen siden starten.

Triumfkonserten med Karpe lørdag kveld satte et punktum for en festival som har hatt uvanlig mange høydepunkter. Her i avisa har vi også delt ut 6’ere til Sigrid og den følelsesladede avskjedskonserten til Razika.

Dette er fortsatt styrken til Øya, at festivalen i tillegg til å presentere internasjonale superstjerner som Robyn, The Cure og Christine & The Queens er et utstillingsvindu for norsk musikk.

Den siste dagen begynte med Hellbillies og sluttet med Karpe. Dette er et sjangermessig spenn vi tåler enda mer av i kommende år.

Les også: Dansefest med Robyn

Les også: Sensuelle og sensasjonelle Christine And The Queens

Det kan være vanskelig å sammenligne 2019 med andre år langt tilbake i historien.

I 2015 hadde Øya en forunderlig ansamling av mine egne personlige favoritter. 2015 ble etterpå utropt til best så langt den gangen, men jeg kan ikke huske en så konstant strøm av store øyeblikk som 2019 skulle vise seg å medføre.

Sjelden har det vært så mange høydepunkter, og så mange potensielle overraskelser å gå glipp av, når man samtidig skal se de alle snakker om. Det er et luksusproblem som kjennetegner de beste festivalene.

Les også: Se bildene fra den første Øya-dagen

Les også: Øya dag 2 – se bildene fra torsdagen

Les også: Se bildene fra Øya dag 3

Les også: Se bildene fra Øyas siste dag

Artikkelen fortsetter under bildet.

Pom Poko. Foto: Mode Steinkjer

Øya har god kontakt med sin egen historie når de fortsetter å gi god plass til mange av de beste nye artistene i norsk musikk.

Her var Pom Poko, Brenn, Girl In Red – og til slutt også Fieh, som kom inn i siste øyeblikk som erstatning for Stefflon Don, årets obligatoriske tilfelle av «rapper avlyser på Øya».

Noe av de gledeligste med mange av de norske konsertene er å se artister som går i nærkontakt med publikum og tar ting litt som de kommer, som en avveksling fra rutinerte, kalkulerte festivalsett som gjentas kveld etter kveld på et nytt sted i Europa.

Mange har snakket om lyden på Øya i år. Den var forbausende lav på mange konserter. På Vindfruen-scenen var i tillegg miksen merkelig på flere artister vi overvar.

Vi har stor forståelse for at festivalen må ta hensyn til naboene på Tøyen, og så lavt var det heller ikke alltid. Lørdag var jeg hjemom noen timer, og hørte lyden godt helt oppe i Nydalen (men falt ikke for fristelsen å anmelde litt til derfra).

Les også: Hellbillies i høljende regn

Les også: Razika: Vondt og godt i hjertet

Årets nyvinning i Tøyenparken var vaskbare plastglass. Det kan være upraktisk å bære med seg glass gjennom en lang dag for ikke å betale nye 20 kroner hver gang.

Det ligger også nesten like mange knuste plastglass igjen etter siste konsert som før, men bare dagens siste runde ender sånn.

De nye glassene er attpåtil bedre å drikke av, og hadde dessuten en ekstra funksjon som ble årets fenomen på Øya: Når man holder et slikt tomt glass over lyset på mobiltelefonen blir det til ei flott lykt, som er svært stemningsfull i de mest følelsesladede øyeblikkene på konsertene. Vakkert miljøvern.

Les også: Erykah Badu kom sent, og dårlig

Artikkelen fortsetter under bildet.

Erykah Badu kom sent. Foto: Mode Steinkjer

Årets mest omdiskuterte opptreden kom fra Erykah Badu torsdag. Mislikt i anmeldelsen her i avisa, godtatt av mange andre. Badu kom på scenen en halvtime for sent, og fikk strømmen på scenen brutalt slått av da konserten skulle vært slutt.

Forbausende mange synes at eksentriske artister som henne må få lov til å holde på som de vil – på bekostning av andres tilmålte tid. Noen mente at hun burde hatt en større scene enn Vindfruen.

Problemet løste seg selv. Det var veldig mange som ventet da konserten skulle starte, men da den omsider begynte var en fjerdedel gått, og da den sluttet så brått var enda en fjerdedel borte.

Årets fineste oppgradering av Øya-området er Bibliotekscenen. Den er fortsatt liten, men åpnere, med et bedre innsyn. En scene for musikk i startfasen, og for musikk som er litt annerledes enn den som dunker fra de større arenaene.

Her fikk vi blant annet oppleve opptredener fra Harpreet Bansal & Sanskriti Shrestha, og folkesang og spill fra Sandra French Bolstad. Også et element som gjorde Øya enda et hakk bedre.

Dette ble også den største festivalen i Øyas historie. 19.000 mennesker ble det åpnet for hver dag. På dette området (bokstavelig talt) ser vi helst at festivalen ikke utvikler seg videre nå.

Det er også stadig mer tydelig at det ikke er 19.000 som er interesserte nok i musikk til at de er på Øya for å høre på dem som spiller.

Musti er oppvokst i London og på Tøyen, og opptrådte på Bibliptekscenen på "hjemmebane". Foto: Mode Steinkjer