Nye takter

Oslo World i koronautgave er en unik påminnelse om vår rike hjemlige musikkscene

KOMMENTAR: Stengte grenser har aldri kunnet stanse musikken. Det skjer ikke i år heller, selv for en festival som Oslo World.

Ett år har gått siden forrige Oslo World-festival åpnet med ni av verdens sterkeste stemmer foran et fullsatt Folketeateret. Da var temaet «Utopi», og festivalen tolket selv begrepet som en tilstand «Der står vi fritt til å drømme, til å fantasere fritt, til å skape ting som henger sammen på en mer perfekt måte enn virkeligheten rundt oss». Det lød fint og stort i fjor, i år er derimot kunsten å skape sammenhenger mer perfekte enn virkeligheten en langt mer krevende oppgave enn når man kan plukke fritt fra verdens øverste artisthylle.

Les også: Store stemmer, svært sterke følelser på Oslo World

INå vil sikkert festivalen selv hevde at det å «plukke fritt» alltid har vært en utopi i seg selv. At verden stenger ned og artister uavhengig av status og berømmelse ikke har mulighet til å reise, blir likevel en påminnelse om at vi ikke skal ta livemusikk, konserter og personlige møter for gitt. At chilenske Mon Laferte i fjor valgte å avlyse turen til Oslo World og heller bli med på video fra et opprørsherjet hjemland, var da en nødløsning og et unntak vi knapt hadde sett maken til. Ett år etter er konserter via skjerm det mest naturlige i verden.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Slik er vi vant til å oppleve Oslo World, fra konserten med Liniker og Caramelows på Cosmopolite i 2019. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Plateanmeldelse: Lilja: «Marble» er en liten sensasjon

Heldigvis er Oslo World blant de festivalene som tross smittevernbegrensninger har mulighet til å gjennomføre årets arrangement med fysiske konserter og artister «live» der og da, også takket være spillesteder som makter å holde åpent til tross for begrenset publikumskapasitet. Endringene i programmet som varer fra tirsdag 27.oktober til og med søndag 1. november, har vært mange, senest nå i festivaluka da nye smittevernbestemmelser gjorde at enkelte tidspunkter og spillesteder måtte endres. Så vil kanskje noen tenke at 2020-utgaven uansett må bli en heller fattig festival, så lenge konseptet for denne festivalen alltid har vært å invitere artister fra hele verden til Oslo, fra Midtøsten, det afrikanske kontinentet, Sør-Amerika eller fra de ulike urbefolkningene slik vi er blitt vant til.

Men snur man det hele på hodet, så er 2020 året da Oslos største utstillingsvindu for musikk utenfor den vestlige hitlistesfæren endelig kan rette blikket innover, mot oss selv, landet vi bor i og det fantastiske mangfoldet av artister og musikksjangrer som lett finner veien under Oslo World-paraplyen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

I en årrekke har albumaktuelle Oddrun Lilja reist verden rundt på jakt etter nye musikalske samarbeid. – I noen land har jeg ikke hatt noe språk til felles med musikerne jeg har jobbet med. Da blir vi nødt å kommunisere direkte gjennom musikken.

Lilja er en av mange norske artister som henter inspirasjon utenfra. Foto: Amanda Iversen Orlich

Les også: Hulbækmo-Jacobsens fine, folkelige familieaffærer

For det første har noen av artistene på årets program tilbrakt svært mye tid ute i verden og både hentet og gitt inspirasjon, impulser og samarbeidsformer. Blant dem er så forskjellige artister som gitaristen Knut Reiersrud, folkemusikeren Tone Hulbækmo, trommeslageren og impromesteren Paal Nilssen-Love og belgspilleren Stian Carstensen.

Den i sammenhengen langt yngre artisten Lilja har latt seg og gitaren smelte sammen med hele verden på debutalbumet som nylig fikk toppkarakter i Dagsavisen. Hun skal ha egen konsert, men blir også å finne i Nilssen-Loves veldig store «unit» som han kaller Circus, satt sammen for anledningen.

I en annen ende av skalaen vil skuespiller og artist Nosizwe fortelle sin families historie i musikkteaterstykket «Nosizwe – Mor av en nasjon». Norskghanesiske Akuvi fusjonerer soul med Sør-Afrika blant mye annet, mens franskfødte Nico D endelig skal få vise denne festivalen hvilken reggaekapasitet han er, og Selma French Bolstad og Ibou Cissokho skal forene hardingfele og kora. Og med Emil og Lávre vil vi få en miks av elektronika, pop, joik og hvem vet hva i et samarbeid som framstår som et av de mest progressive innen Sapmi for øyeblikket.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rapperen Musti fra Tøyen på hjemmebane, og på Biblioteket-scenen.

Musti. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Oslo-festival oppretter hjelpefond for Beirut: – Situasjonen er kritisk

Noen artister sprenger seg ut av alle sjangerbåser, som Musti med inspirasjon fra Nord-London når hun lager rap fra Tøyen, mens Fatumata Kamara står fram som en av årets aller største nykommere etter liveopptredener og en ekstraordinær blanding av soul, blues, hip hop og r&b. Mye tyder på at hun også vil bli et av høydepunktene på årets Oslo World. Og dette er bare musikken. I tillegg kommer Nicole Rafikis sterke fotografier om migrasjon og utenforskap og et søkelys på Beirut og katastrofen som rammet også musikklivet i den hardt prøvede byen.

Årets tema for festivalen er da også «Solidaritet», og begrepet gjelder ikke bare Beirut, men omtanken for hverandre i en hardt prøvet musikkbransje. Om ikke verden kommer til Oslo, vil med andre ord årets festival for alvor vise at verden allerede er i Oslo og Norge, og at her har den vært svært lenge. Det kan på alle måter bli en historisk festival.

Mer fra Dagsavisen