Orions Belte: Nye i stjernebildet

5

Orions Belte

«Mint»

Jansen

Orions belte er kjent som både en del av et stjernebilde, og en populær norsk actionfilm fra 80-tallet. Nå er det også et band som kommer med en av høstens fineste overraskelser i musikkverdenen. Det sies at gitaren har utspilt sin rolle, men det høres ikke sånn ut her.

Orions Belte er ei supergruppe, altså ei gruppe der medlemmene har gjort seg godt bemerket før. Øyvind Blomstrøm er en av Norges mest anvendelige gitarister. Han ble kjent i gruppa El Cuero, og har gått videre til å spille for størrelser som Monica Heldal, Odd Nordstoga, Bare Egil Band, og Ola Kvernbergs Steamdome. Kim Åge Furuhaug spiller trommer i både Bloody Beach og Great News. Bassisten Chris Holm er over alt i Bergen, bare denne uka kan han høres på nye album med Thea Hjelmeland og Sondre Lerche. Det sier seg selv at dette er en trio som sjelden kommer til å få tid til å samles.

Les også: Eva Weel Skram står fram med ny og nærere identitet (DA+)

Da Orions Belte spilte på Øyafestivalen i sommer, avsluttet de med den gamle standardlåten «Ebb Tide», framført med klare assosiasjoner til hitversjonen til The Pussycats fra 1965. Denne er ikke med på albumet, men kunne godt vært det. Albumet er fullt av utrolig delikate melodier, riktignok framført med noen større utskeielser enn man tillot seg på 60-tallet. Og litt nostalgisk også, om ikke annet enn fordi de ikke gjør noen forsøk på å være «moderne». I stedet ender de som svevende tidløse. De som husker dem smektende sviska «Sleepwalk» med Santo og Johnny kan få assosiasjoner til de romantiske høydene som Orions Belte berører.

Orions Belte kiler i ørene, og kiler i hele kroppen. De høres litt sånn lounge/easy listening ut, gitarrock som passer mer til fargerike drinker enn brunt øl. Her er litt forskjellig afrikansk inspirasjon, mest ørkenbluesen fra Mali, men ikke slik at de trenger seg inn på noen sjanger som helst. Men eksotisk vil jeg gjerne få lov til å kalle det. Helt instrumentalt er det forresten ikke. Chris Holm bryter ut i sang enkelte ganger, men et stykke ned i miksen, nesten som koringer i lydbildet, og gjør «Joe Frazier» til et av høydepunktene på albumet.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Hadde dette vært jazz hadde Orions Belte allerede vært kvalifisert som en sensasjon. Et instrumentalband innen poprocken må jobbe hardere for oppmerksomheten, spesielt når Blomstrøm ikke har noen ambisjoner om å være gitarhelt med billige tricks for å få lytterne til å finne fram luftgitaren. Men «Mint» er et album som godt kan nytes i sin helhet, en god halvtime med de mest iørefallende tonene det går an å glede seg over akkurat nå.