Siri Nilsen åpnet Øya-festivalens tredje dag på hovedscenen. FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Original Nilsen

Øya-scenen ble litt for stor for Siri Nilsens fine, fiffige sanger.

Det siste året har Siri Nilsen fått et fortjent gjennombrudd, med sitt andre album «Alle snakker sant». Tittellåten ble en umiddelbar hit, og avsluttet Siri Nilsens tre kvarter på Øyas største scene fredag ettermiddag.

 

Med seg på scenen har hun både cellist, keyboardist og to korister, i tillegg til bass og trommer. Og korsangerne blir like gjerne rytmeseksjon i låter der knipsing eller klapping erstatter trommer. Siri Nilsen har et eget blikk for de slående enkle tekstformuleringene, på samme måte bygger hun opp låtene rundt oppfinnsomme rytmefigurer og original instrumentering. Låtene utvikler seg fra plate til scene, uten å miste særpreg, tvert imot: Siri Nilsen høres stadig mer ut som seg selv. Men Øyas hovedscene er ikke så enkel å fylle, og Siri Nilsen klarte det ikke helt. I en del av låtene ble detaljene for subtile til at det fungerte i festivalformat.

 

Så for en gangs skyld var det vanskelig å ikke sammenligne Siri med fader Lillebjørn: Han sto på samme scene, en like solrik ettermiddag for to år siden, og gjorde en av de helt klassiske Øya-konsertene. Mens Siri Nilsen gjorde en fin sitte-i-gresset-konsert, verken mer eller mindre.

 

P.S. Siri Nilsen er ikke like berømt som Bjørk, likevel burde hun kunne kreve at metalbandet Nekromantheon skrudde lydsjekken på scenen ved siden av. De overdøvet Siri Nilsen med god margin, langt uti andre låt. Unødvendig av en så proff festival.