Nye takter

Oppløftende melankoli

Det er et lag av 80-tallet over sangene til Leif.

Dagsavisen anmelder

5

Leif

«Scandi-navian Melan-choly»

Popklubb

Vi husker Leif Haaland fra Leif and the Future og deres 80-tallspop noen år tilbake. Med framtida borte og melankolien på plass er tempoet stort sett dansevennlig og låtene står seg fint hver for seg og sammen. Det er aldri for mye av det gode her. Melankolien leder albumet inn i en dunkel popverden, men den blir likevel aldri dyster. Låtene er altfor inviterende til det. Platen er spilt inn i flere runder og produsert av flere folk, med blant andre Daniel Tjäder.

Albumet setter Leif i sentrum og blir som sådan et helhetlig album, et album som er gjort på gamlemåten. Nå i disse strømmetider står ikke dette alltid høyt opp på lista for mange artister. De åtte sporene klokker inn på rundt fem minutter og vi blir godt kjent med hvert og et av dem.

«Scandinavian Melancholy» er litt som om a-ha gir ut plate på ecstasy, men med en anelse mer 808 og litt mindre strykere. For dette er i grunnen en plate med fine popsanger pakket inn i detaljer og elementer vi kjenner fra klubben, ja du vet techno og sånn.

Når Leif også byr på stadige dryss med fine riff som setter seg på hjernen, har han rett og slett laget en plate uten hvileskjær.