Oppgjørets time for nettgigantene

VOLUM 11: YouTube må begynne å betale artister og komponister for musikken de formidler. Musikkbransjen jubler. Nettgigantene fortviler. Det rare er at det ikke har skjedd for lengst.

 

I 2006 skrev undertegnede en kommentar om det relativt nye fenomenet YouTube, som nettopp var blitt kjøpt opp av Google. Gleden over hvor mye musikkhistorie som endelig var blitt allment tilgjengelig ble blandet med skepsis til hvor lenge moroa kunne vare. «Her ligger en utrolig mengde filmopptak ute til allmenn beskuelse, uten at opphavsrettighetene er avklart», sto det. 12 år etter skal det blir orden på sakene!

EU vedtok onsdag den såkalte artikkel 13 i direktivet om opphavsrett, som fører til at nettgiganter som Facebook og Google må begynne å betale for bruken av musikk. YouTube kan ikke lenger kan skjule seg bak at de bare videreformidler musikk som andre legger ut. Dette har vært musikkbransjens fremste kampsak i senere år, og er altså kronet med seier i EU-parlamentet. Det skulle bare mangle.

Les også: EU-parlamentet vedtok omstridt direktiv om opphavsrett

Det merkelige er at musikkbransjen ikke har klart å få forståelse for dette før. Den gangen i 2006 trodde jeg faktisk at alle rettighetshavere ville krevet innholdet deres fjernet, jeg antydet at YouTube som vi kjente det allerede sang på siste verset, men kunne fortsette som en kanal for hjemmevideoer og andre trivielle påfunn. Jeg tok visst feil. Forklaringen er avhengigheten som ble skapt ved at YouTube fort ble en sterk maktfaktor i musikklivet. Bransjen har klaget på manglende vederlag for musikken, og likevel selv presentert den på YouTube, i frykt for at oppmerksomheten rundt en artist vil ta skade ved å stå utenfor.

Nettgigantenes lobbyapparat har svart med skremselspropaganda om at dette er slutten på internettet som vi kjenner det. I så fall får det være et velkommen til den virkelige verden igjen. Etter 25 år med alminnelig tilgang til internett kan man ikke lenger se på fenomenet som noe så fundamentalt nytt og annerledes at det er unntatt alle lover og regler for alminnelig forretningsdrift. En gang kan kanskje disse selskapene begynne å betale skatt som andre selskaper også? Det er noe ynkelig over skremselspropagandaen om internettets død. Det er som å mene at alle lover om privat eiendomsrett burde vært opphevet etter at brekkjernet ble oppfunnet. Problemstillingen ble best belyst av gruppa Enslaved, som stjal en av Lars Sponheims sauer som gikk fritt i fjellet, for å lære å partiet Venstre sammenhengen mellom intellektuell og fysisk eiendom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Oppkjøpet til Google (av YouTube) kommer til å tvinge fram klarere holdninger til opphavsrett. Observatører i bransjen mener at dette også vil komme til å redusere attraksjonen ved YouTube betraktelig», sto det i kommentaren i 2006. Historien gjentar seg, selv om det har tatt sin tid. Og det skisserte alternativet fra den gangen er ingen tjent med: «At ingen får sett dette materialet lenger, fortsatt ingen som tjener noe på det, og så ender det med at ingen er fornøyde».

YouTube har også vært en skattkiste for alle som er mer enn alminnelig opptatt av musikk. Det er her vi finner de mest obskure opptakene som ellers er forsvunnet ut av historien, med artister som er langt unna strømmetjenestene. Nå kunne vi gledet oss over at disse artistene endelig skal få betalt for sine gamle genistreker, men det gjør de jo likevel ikke. Dette gjelder dessverre også de aller fleste norske artistene som nå jubler over vedtaket til EU. Som hos strømmetjenestene kommer det til å kreve svært store avspillingstall for å få utbetalinger som monner. Men for de store, multinasjonale selskapene, som sitter på mesteparten av rettighetene til dagens store artister, i tillegg til det mest populære historiske materialet, kan det gjøre et godt inntrykk på budsjettbalansen. Sannsynligvis kommer det meste til å fortsette som før, bortsett fra at de rikeste i musikkbransjen blir enda rikere.