Offer for rock (pt 7)

- Altså, alle hardrockband må ha en låt som heter «Child of» et eller annet ...

Bent Sæther, bassist og rockist-ideolog gjennom 25 år i Motorpsycho, er i gang med en av sine mange teorier om korrekt prosedyre for rock. Han fortsetter:

- Og vi har lagd en plate som het «Child Of The Future». Alle hardrockband må også ha en låt som heter noe med «Victim of». Derfor laget vi «Victim of Rock» på denne plata. OK, det er barnslig, men ... det hender man føler seg som et offer for rocken, når det «pip som verst i øran» og galskapen får rå.

Motorpsychos nye album «Behind The Sun» blir lansert med en video til låten som har det fulle navnet «Hell Pt 7: Victim Of Rock». Her klatrer bandet oppover en steinhaug, og når de kommer til topps, møter de en grusom skjebne. Hvis The Rutles-filmen hadde vært en parodi på King Crimson, ville det vel sett og hørtes ut omtrent som dette. Samtidig er det noe nesten rørende over Motorpsychos entusiasme ved gullfunnet av et riff på «Victim of Rock» og flere andre steder på det nye albumet. «It‘s a thin line between clever and stupid» som det heter i en annen kjent film om rockbransjen.

- Det er vanskelig for meg å snakke alvorlig lenge uten å tulle. Og vanskelig å tulle lenge uten å snakke alvorlig, erkjenner Bent Sæther.

To gitarer

«Behind The Sun» er anslagsvis bandets 20. studioalbum, alt ettersom hvordan man teller. Det følger opp fjorårets utmerkede «Still Life With Eggplant», der den svenske supergitaristen Reine Fiske kom inn som gjest og ble oppgradert til assosiert medlem, sammen med Bents mangeårige kumpan Snah (Hans Petter Ryan) på gitar. Plata er derfor stappfull av duellerende gitarer, og passende nok inkluderer turneen de nå legger ut på spillejobb på Larvik Gitarfestival om et par uker.

- Dette er utvilsomt den Motorpsycho-plata med mest gitar, sier Bent Sæther.

- Det er interessant å jobbe med to gitarister som har så tydelige stemmer. «Still Life...» var mest som en dokumentasjon av våre første to dager i studio sammen. Denne plata har en annen tyngde, den er ikke så flåsete. Tre av låtene på plata er spilt inn sammen med «Still Life ...», resten er gjort etter et år der vi har spilt 40-50 konserter sammen. Og jeg hører stor forskjell på hvordan vi spiller nå. Det er stas å høre på med så mye gitar. Ære være alle som har spilt diverse tangenter med Motorpsycho oppigjennom. Men det er en annen pakke med to gitarer, fastslår Sæther.

1991 til i dag

Det viser seg at plata strekker seg over hele Motorpsychos karriere. En av låtene, «On A Plate», stammer helt tilbake fra 1991, da bandet platedebuterte med «Lobotomizer».

- Den er basert på et riff fra 1991, da Kjell Runar Jenssen fortsatt var med i bandet, så glemte vi hele riffet i 20 år før det plutselig dukket opp på en soundcheck. Snah tok ansvar og lagde en sang rundt det, forteller Sæther.

Utenom danseband-sjangeren er Motorpsycho det bandet i norsk rock med den største, lengste og mest mangfoldige platekatalogen. Knapt noen andre norske rockeband har holdt på så lenge, og Motorpsycho gir ingen tegn til å bremse. Tvert imot opplever Rune Grammofon, bandets plateselskap siden 2008, større forhåndsbestillinger på den nye plata enn noen gang tidligere.

- Vi er inne i en god stim. Vi har gjort mye godt arbeid de siste årene. Kanskje folk får med seg det. Så skjer det samtidig en større polarisering i kulturen: Vi har en mainstream som bare er tom, der det handler om puppene til Keisha. Og en undergrunn der det blir gjort ordentlige ting, med mening, nesten som på 80-tallet. Folk har et større behov for alvor. De ser til et band som Motorpsycho. Eller kanskje er det tullet vårt de trenger?

25 års bagasje gjør at «hverdagen til Motorpsycho har litt mer heritage-innhold enn før», sier Sæther. Men han passer seg for å la det ta overhånd. De siste årene har de gjort bejublede framføringer og nyutgivelser av «Timothy‘s Monster» (1994/2010) og «Blissard» (1996/2013).

- Skal vi følge rekka, blir den neste «Angels and Daemons At Play». Men vi føler ingen stor plikt til å pleie back-katalogen vår. Blir det for mye gamle greier, blir det for høy oldis-faktor på bandet. Det er en formel der jeg ikke helt har knekt ennå - to nye plater for hver gammel? I år fyller Snah og jeg 45. Vi pleier spøke med at når vi er 50, blir vi legendariske. Da er det andre kriterier som kicker inn. Rock-legender kan gjøre hva de vil.

pedersen@dagsavisen.no

Spiller på Rockefeller 14. mars