Nye sider av Savoy

Lauren og Pål Waaktaar Savoy er nettopp kommet til Oslo fra deres base i New York, tilsynelatende upåvirket av jetlag og møtet med den norske vinteren. Dette til tross for at det har vært så kaldt på østkysten av USA at Donald Trump har etterlyst større klimaendringer.

– IKKE sett Lauren i gang om Donald Trump, advarer Pål. Men det er for sent.

– Det sies at Donald Trump er i ferd med å påføre mange amerikanere en permanent stressforstyrrelse. Regn med meg. Det er nervepirrende og utmattende, synes Lauren.

De to er tilbake i Norge for å presentere det første nye albumet til Savoy på 14 år, og gjøre den første konserten med denne gruppa siden de spilte i Royal Albert Hall i 2008. Pål ga i høst også ut albumet «World Of Trouble» med sangeren Zoe Gnecco, som får sin egen lille avdeling i konserten til Savoy i Oslo.

På bedringens vei

Etter å ha lest høstens biografi om Pål Waaktaar Savoy, «Tårer fra en stein» av Ørjan Nilsson, er det med en viss skepsis vi setter oss ned for å snakke med mannen som er nærmest beryktet for sin stillhet. Beskrevet i boka som sosial angst, langt forbi å bare være sjenert. Problemet virker heldigvis ikke plagsomt denne morgenen.

– Han var en helt annen person da jeg møtte ham. Da var tilstanden klinisk, sier Lauren.

– Du sier jo at jeg er din største prestasjon. «Se hva jeg har gjort med ham», sier Pål.

– Vi var på en fest nylig der han snakket mer enn meg. Han var «the life of the party». You’ve come a long way, baby, ler Lauren.

– Et par år til nå, så kommer intervjuene til å være min favorittdel av alt dette, sukker Pål.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

En positiv fyr

Til å være kjent som tilbaketrukket og innesluttet er viljen til å stå på scenen også bemerkelsesverdig stor hos Pål Waaktaar Savoy. Han kommer ikke til Norge for å gjøre én konsert med Savoy av økonomiske grunner.

– Det er vel ingen som tjener mye på musikken lenger. Bortsett fra a-ha, sier han.

Det nye albumet til Savoy heter «See The Beauty In Your Drab Hometown». «Se skjønnheten i din grå hjemby», oppkalt etter åpningslinjen i sangen «January Thaw».

– Alle titler skal være så korte og konsise nå, omtrent som slagord. Så vi tenkte, la oss lage en ordentlig lang én.

– Den tittelen er Pål i et nøtteskall. Han gjør det beste ut av alle situasjoner. Selv om sangene også kommer med et mørke, mener Lauren.

– Låtskrivere skal jo syte og klage. Men jeg er ikke bare «gloom and doom». Uansett hvor elendig ting kan se ut, så må vi leve med det og gjøre noe positivt av det. Gresset er ikke alltid grønnere andre steder.

Les også: Biografi: Pål Waaktaar Savoy - et stille mysterium

Tilbake til Bridges

Tittellåten er en sterk start på side 2 på det nye albumet, der den etterfølges av «Shy Teens Suffering Silently». Tittelen er hentet fra ei oppslagstavle på skolen til sønnen.

– En invitasjon til en sånn samtalegruppe, forklarer Pål.

– Jeg er ganske sikker på at ingen kom, sier Lauren.

Påls egen favorittlåt på albumet er «Falls Park», en sang som han fant da han fikk igjen en gammel notisbok fra en tidlig manager. Fra tida før a-ha, helt tilbake til forløperen Bridges, før Morten Harket kom inn i bildet.

– Den føles fortsatt helt ny, sier Pål.

A-has «Unplugged»-konsert inneholder også en gammel omarbeidet Bridges-låt, «The Vacant», nå kalt «Sox Of the Fox». Og her kommer dagens store nyhet i dette universet: Det andre, aldri utgitte albumet til Bridges, innspilt i 1980, kommer omsider til å se dagens lys i løpet av 2018. Gruppa kommer neppe sammen igjen for å presentere det med konserter.

– Så mye som vi øvde den gangen tror jeg ikke vi hadde klart alle partiene nå, sier Pål.

To hatter

Med en lang Unplugged-turné med a-ha rett rundt hjørnet kan det se ut som det blir mye oppå hverandre på en gang nå?

– Ikke for meg. Jeg synes det er deilig å være produktiv, sier Pål, som også kommer til å bruke turneen til a-ha til å lansere det nye albumet til Savoy i forskjellige land. Han ser heller ikke Savoy og a-ha som to helt forskjellige verdener sangmessig.

– For meg er ikke forskjellen så stor. De fleste sangene mine kan tilpasses de forskjellige gruppene. De finner sin plass, noen ganger med én gang, andre ganger kan det ta ti år. De to delene kommuniserer også med hverandre. Som når «Locust» med a-ha deler litt av den samme teksten og universet som «Whalebone» med Savoy.

– Likevel er dette to forskjellige ting. To forskjellige hatter jeg har på. Det fine med Savoy er å skrive rett fra min egen situasjon. Det er ikke selvbiografisk, men det kommer jo fra et sted. Jeg ender alltid med meg selv.

Les også: Pål Waaktaar Savoy er ikke fornøyd med de siste albumene til a-ha

En av hans beste

Avslutningslåten på det nye albumet er nydelige «(My) Weathervane», som først ble gitt ut som en singel med Pål og sangeren Jimmy Gnecco under navnet Weathervane i 2011.

– Jeg synes det er en av mine bedre sanger. Jeg ville gi den en ny sjanse, sier han.

Og nå synger han den altså selv. Igjen, til å være denne presumptivt innesluttede særingen er Waaktaar forbausende villig til å både synge og å stå på scenen.

– Jeg synes det er stimulerende. Det får opp pulsen min. Det er nok «skrekkblandet fryd», sier Pål, og bruker det norske uttrykket.

– Du har jo valgt å spille i et band, og å stå på scenen, sier Lauren.

– Ja, hvorfor gjør jeg dette med meg selv, sukker Pål, spøkefullt.

Å synge selv

I biografien sin forteller Pål om å ta kontakt med så vanskelige sangere som Mark Hollis og Morrissey, da a-ha tok sin første pause på 90-tallet. Det var visst ikke i tankene hans å gjøre det selv.

– Nei, jeg satte også inn annonser i avisene, og fikk tonnevis med kassetter. Så syntes Lauren at jeg burde forsøke selv.

– Jeg var faktisk veldig imponert av sangen hans i Bridges. Hvem er dette, lurte jeg først på, sier hun.

– Det tok noen måneder å overbevise meg. De første forsøkene gjorde jeg med en akustisk gitar inntil hodet, for å forsterke klangen, sier han.

Det er en så rar tanke at han må ta opp en gitar for å vise oss det i praksis.

Med en måneds mellomrom er Savoy på Parkteatret og a-ha i Oslo Spektrum. En stor kontrast?

– Som to forskjellige beist. Jeg får alltid noe fra det ene som jeg ikke får fra det andre. Men med Savoy er alt mer sårbart. Det blir mer nerve, uten fallskjerm. A-ha er en større produksjon, med mer å lene seg tilbake på.

Selv synes jeg Unplugged-konserten viste gruppa fra en ny og svært oppløftende side?

– Det var en av de mest hyggelige innspillingene vi har gjort i nyere tid. Alle tre sammen i et studio. Jeg ser fram til denne turneen med a-ha, sier Pål Waaktaar Savoy. Som først ser mest fram til konserten på Parkteatret:

– Der har jeg ikke vært siden jeg så en Tarzan-film som sjuåring.