5
No. 4
«Henda i været»
Arch
Oslotrioen No. 4 ble kjent med «Lite og stort» i 2014, en reklamesang for flyreiser, og en så god beskrivelse av det langstrakte landet vårt at de fikk åpne Spellemannshowet i fjor. Debutalbumet åpner med et lite «Preludium»: «Vi når mål i tide/ennå er vi små/tre som trær vil spire/vi er nummer fire, synger de. Det morsomme med dette er at No. 4 allerede høres ut som de står på toppen av norsk popmusikk.
Selv om dette er deres første album er ikke akkurat No. 4 et nytt band. Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek gikk sammen på musikklinja på Foss Videregående skole for 14 år siden, og startet No. 4 litt etterpå. Siden har de spilt og spilt, om ikke like jevnlig som de siste årene.
Les også (9.12.2018): «Noen band nekter å la seg selv falme. Ett av dem er Dumdum boys» (DA+)
Da vi snakket med trioen for et år siden ville de være ei popgruppe. Uttrykket deres er uansett noe helt for seg selv. Kanskje var dette visesang i utgangspunktet, men nå har sangene fått en popvri som er uimotståelig fengende. Ikke minst på grunn av de utsøkte harmoniene. Det er ikke sikkert at noen norske popgrupper har sunget så himmelsk sammen før.
No. 4 oppfører seg så pent på «Henda i været» at de fort kunne blitt litt for koselige. Da er det godt at tekstene ikke alltid er like hyggelige som musikken høres ut. Ta «Føkk lunsj». Den oser dårlige erfaringer lang vei. Mange av sangene er mer ettertenksomt stemningsfulle. Riktignok med en ny realisme som skiller dem ut her også: «Så ta en snus til/vær så snill», heter det i avslutningslåten «Ikke sov», et stykke fra de gjengse romantiske forestillingene i norske slagere.
Sanger og tekstforfatter Emile Christensen følger opp temaet fra «Lite og stort» i «Jeg har aldri sett elg»: Fjernt fra popbransjens larm, inn i en virkelighet mange kjenner seg igjen i, med det store i det små en gang til. Kanskje albumets høydepunkt. Litt av den samme holdningen kommer fram i «På stedet hvil», som dyrker den uambisiøse tilfredsheten i det hverdagslige. Når denne etterfølges av «No. 1», om å føle seg helt suveren på toppen, høres det litt sarkastisk ut fra denne kanten.
Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter
Albumet er produsert av Goran Obad, som ellers lager mye musikk for reklamefilm. Det var kanskje sånn de møttes? Lyden er delikat, uten å bli anonym i det hele tatt. Med trommer og synther både her og der, men uten at noe kommer i veien for den utsøkte stemmebruken og innholdet i tekstene.
No. 4 ser ut til å ha fjernet alle sangene de før hadde liggende ute på nettet, som ga et godt bilde av den lange veien fram til det første albumet, En av dem jeg savner er «Jeg vil ikke synge en sang som heter The Ocean», som var et slags manifest for gruppa, men det kommer forhåpentligvis en neste gang ganske snart. De har i ale fall ikke laget noen sanger som heter «The Ocean» eller annet intetsigende tøv. «Henda i været» med No. 4 høres allerede ut som et av årets fineste album.
Spiller på Rockefeller 12. februar.