Odd Nordstoga – alltid den samme, alltid annerledes.

Nordstoga dobbelt opp

Odd Nordstoga viser seg fram fra forskjellige sider med «Kløyvd». Helheten er heldigvis lett gjenkjennelig.

Nye takter

 

5

Odd Nordstoga

«Kløyvd»

Universal

Siden vi nå nærmer oss Bylarms 20-årsjubileum må jeg tenke på den første gangen, i Trondheim i 1998, der unge og lovende Odd Nordstoga var en av de første som fikk prøve seg, med bandet Something Odd. Jeg må være brutalt ærlig og innrømme at det ikke ble noen «jeg har sett rockens framtid»-reportasje fra denne kanten. Til tross for sine gode tendenser ble Nordstoga dumpet av plateselskapet BMG, men fant et nytt hjem hos Universal, som fort fikk lønn for strevet. I det nye århundret er det få som har laget så mange helstøpte album som Odd Nordstoga her i landet. Kanskje ingen.

Det nye albumet viderefører den fine stemningen vi kjenner så godt etter hvert. Uten grensesprengende påfunn, bare en bekreftelse på hva som skal til for å lage innholdsrike, gode sanger. Noen av disse ble gitt ut på to EP-er i fjor, «Mykje lyd» og «Mykje varme», titlene som en subtilt nikk til en av Nordstogas forgjengere, og samtidig en indikasjon på de to hovedretningene de nye sangene tar. Som albumtittelen «Kløyvd» også antyder. Det presenteres som et dobbeltalbum, som riktignok så vidt har fått plass på én CD, men som kommer best til sin rett på LP-plate. Der kommer dessuten flere tresnitt av Sverre Bjertnæs, med titler fra noen av sangene, bedre til sin rett.

Den andre av disse to platene er mer akustisk dempet enn den første. Uten at stemningsskiftet er dramatisk, eller en gang merkbart når en hører de 14 sangene (og et mellomspill av David Wallumrød) på rekke og rad. Sangene er spilt inn med Nordstogas faste supergruppe, (Wallumrød, Øyvind Blomstrøm, Tor Egil Kreken, Torstein Lofthus), med små variasjoner i besetningen. Den akustiske visetradisjonen og den mer elektriske rocken, det er to sider av samme sak i uttrykket til Nordstoga.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Albumet har et par storartede gjestespill. Først Erlend Ropstad i «Kjedeleg iblant», der de to dyrker den evinnelige trangen til å stikke av fra alt som er, men aldri kommer seg av gårde. Ropstad synger «e burde flytta ut på landet, og dyrka frykten for å bli glemt», som må være noen av de beste linjene som er skrevet om tilværelsen som popstjerne i Norge. Litt mer høytidelig er møtet med Frida Ånnevik i «Og verda var ny», som nesten kunne vært enda en julesang sammen fra deres side.

Ellers får vi høre historiefortelling på sitt beste i «Skodda», der slutten har en metaending som går varmer i hjertet. De som vil ha mer rendyrket sublim sørgmodighet kan heller høre på «Heime hjå deg», der Nordstoga får veldig mye ut av utgangspunktet i et gammelt stev fra Vinje. Mer vemodig blir det ikke. Heller ikke vakrere enn «Liljetjern», som høres så enkel ut, men er like stor og uendelig som verden den omhandler. Albumet avslutter med «Kvile og fred», som forsøker å finne det store i det små, og slå seg til ro med dét. Det høres ut som om Odd Nordstoga har fått det til igjen.

Spil­ler bl.a. på Ran­da­berg Kul­tur­sce­ne 3. mars, Sola Kulturhus 4. mars, Sent­rum Scene i Oslo 8. mars.