Nye takter

No. 4 er blitt et av Oslos største band

De tre i No. 4 gjør på fem dager seks utsolgte konserter på Parkteateret. Begynnelsen kunne knapt vært bedre.

Dagsavisen anmelder

5

KONSERT

No. 4

Parkteatret

No. 4 sto først fram som et beskjedent lite band, med et litt selvironisk navn som antydet at de ikke nådde helt opp.  Nå er de blitt en av byens store konsertattraksjoner. Seks konserter på Parkteateret, det blir 3.000 solgte billetter til sammen. De nærmer seg arenastørrelse, men heldigvis holder trioen seg til de små klubbene, der de (og de fleste andre) kommer aller best til sin rett. Det blir litt mer slit for dem sånn, men dette så det ikke ut de hadde noe imot der de sto og tok mot publikums hyllest etter at den første konserten var unnagjort.

Les også: Det andre fra de tre i No. 4

80 minutter før begynte konserten med Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek alene foran sceneteppet, med sine blendende harmonier i den første av en lang rekke flotte sanger: «Salen så helt annerldes ut i går», som de visstnok ikke hadde spilt offentlig før, men som hørtes ut som de ikke hadde gjort annet hele livet. For No. 4 skulle fortsette å overbevise med løssluppen perfeksjon.

Teppet gikk opp, og avslørte at de tre i No. 4 skulle være seks på scenen resten av konserten, med Harald Lassen (saksofon), Bendik Hovik Kjeldsberg (trommer) og Einar Næss Haugseth (keyboards) i tillegg. De fortsatte å synge et par Oslo-sanger til, «Oslo forteller» og «Mens alle andre sover», og det hørtes bare uendelig stemningsfullt ut, midt i byen der gruppa hører til. Allerede som fjerde låt spilte de en av sine første store hits. «Farlig», der Lassen avslørte at han er en kvalifisert saxhelt på egen hånd, for de som ikke visste det fra før.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Mode Steinkjer

Sjargongen mellom sangene høres igjen befriende uforberedt ut. Hvor mye kan de be folk om å strekke henda i være og fri når de synger «Henda i været»? De forteller om å reise rundt for Den kulturelle skolesekken, og true umotiverte elever med prøve om konserten etterpå, sånn at de får notere seg hva som skjer.  Og der står altså jeg og noterer. De vet ikke helt om det passer seg å fortelle at de har fått ei gullplate siden sist. Den selvironiske holdningen forsterker seg da gjestesanger Mattis Herman Nyquist  kommer for å synge med på  «Låst», men først minner om at det ikke skal så mye til få å få gullplate i våre dager.

Les også: No. 4 kom først

Nyquist blir med i «De to» også, jeg noterer dette pliktskyldigst, og når jeg ser opp igjen er det poeten Fredrik Høyer som begynner på en lang, ekstatisk monolog som en forlengelse av låten, og som rett og slett stjeler hele showet i midtpartiet. Da er det godt for No. 4 å ha en sang som «Lite og stort» å komme tilbake til. Det første, lille gjennombruddet deres for fire år siden, da de viste at de var ei gruppe å regne med, men kanskje ikke at de skulle komme til å fylle en av Oslos beste klubber seks ganger på fem dager.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Mode Steinkjer

No. 4 har gitt ut nye julesanger hvert år siden de slo igjennom, og når det nærmer seg slutten på konserten er det tid for den helt nye «Vi blir hjemme». Helt til slutt kan de like godt spille sangen som heter «No. 1», siden det er der de befinner seg akkurat da. Ekstranummerne begynner med «Hvis det var meg», som er enda julesang, før de sluttet i sitt beste partypopform med «Føkk lunsj» og «Vi burde ha vært på film». Disse konsertene burde vært på film. I hvert fall på TV, i en bedre verden.