Nilüfer Yanya: Gitarmusikk ut av vinterdvalen

5

Nilüfer Yanya

Miss Universe

ATO

Gitaren døde aldri for Nilüfer Yanya. Hun så det heller som en mørk periode for popmusikken da alle disse forferdelige, såkalte «indie-bandene» kom med sin «basic pop» påklistra noen generisk gitarlyder i bakgrunnen. «That’s not gitar music» sa hun i et intervju med Pitchfork tilbake i 2017.

Men Nilüfer Yanya, hun lager gitarbasert musikk. Hun har ingen favoritt-gitarist, hun bare liker det når gitaren blir brukt annerledes eller folk eksperimenterer med den. Instrumentet plukket hun opp som 12-åring, mens hun har skrevet låter i hodet sitt siden hun var seks. Det skulle imidlertid ta litt lengre tid før hun torde vise seg fram, og begynte legge ut låtene sine på SoundCloud. Men derfra begynte ballen å rulle. Etter debut-EP-en «Small Crimes» i 2016, fulgt av EP-en «Plant Feed» året etter, og «Do You Like Pain?» i fjor, er det duket for hennes første fullengder som så bold og ironisk heter «Miss Universe».

Tekstene snakker smart og filosofisk om tvil og kjærlighet, til andre og til seg selv, gir innblikk i hva som rører seg i unge voksnes hjernebaner i samtiden: Forventninger, drømmer, distraksjon, flyktighet, paranoia, angst, stress, rastløshet. Frykt for å forplikte seg. Usikkerhet. Selvbevissthet om usikkerhet. Behov for bekreftelse hos andre. Hun spiller harselerende på dette fra start i sin intro-video-voiceover til det fiktive helsevesenet «Wway Health». Det lyder nesten som en stemme fra en dystopisk film, før hun hopper freidig og nakent i trynet på deg med «In Your Head», og proklamerer, men samtidig erkjenner at «And I can do what I like/ I’ll never know what it means/ Some validation is all that I need».

Smart og sømløst er låtene snekra sammen, ikke sjelden med små drops, som dryppelyden på «Baby Blu», eller den fjetrende gitarsoloen på «Experience?». Det lyder tidvis kjent og trygt, veksler mellom kronisk behagelig og engasjerende. Sender assosiasjoner og stemninger til foreldregenerasjonens rockelegender. Samtidig er det råe og nyskapende uttrykket hennes slående. Det høres at inspirasjonen kommer fra andre steder enn popen – fra punk, rock og rap. Lydbildet oppleves kompleks, også på de simpleste passasjer, takket være bevisst og genuin håndtering av lydkildene. «Miss Universe» er en demonstrasjon i god groove, holder kroken i nakken din hele veien igjennom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Legg på hennes ufiltrerte, nonchalante vokal, med londonske konsonanter, intakt spyttbalanse og attitude. Alltid sterkt tilstedeværende, aldri sjelløs, heller mangefasettert. Stemmeteksturen spenner seg fra skjellsettende Sinead O’ Connorsk til Hannah Reid fra London Grammar, men gir også tidvis stikk til Amy Winehouse. Det gir låtene det der ekstra laget av autentisitet, nakenhet og råskap. Det harmoniske er ankeret, men helhetsuttrykket er aldri polert, dermed er det mer rom for sentimentalitet uten at det blir for banalt, som på «Monsters Under The Bed».

«Miss Universe» holder grepet helt til slutt, i den harmoniske foreninga av soul, jazz og rock. Det helhetlige resultatet er alltid behagelig tilfredsstillende, men samtidig opprørsk, organisk bundet sammen i et svært velskapt sluttprodukt. 17 spor igjennom. Pent og punk.

Les også: «The Dirt»: Det aller villeste bandet

Den gitarbaserte musikken tok ikke slutt. Den hadde bare en mørk periode. «Miss Universe» er en knallsterk debut fra Nilüfer Yanya, som er med og pryder bølgen av gitarbasert musikk som begynner å komme fram fra vinterdvalen. Og hun må gjerne ta mer plass.