Nils Bech stråler på scenen

5

KONSERT

Nils Bech

Sirkus

Øyafestivalen, lørdag

Det varmer å høre hyllestbrølet som blir Nils Bech til del, etter endt sett i Sirkus-salen lørdag ettermiddag. Som konsertartist balanserer han ofte på slak line, han utfordrer grensene for en festivalopptreden ved å skape en blanding av performance, danseforestilling, kunstinstallasjon og musikkteater, basert på sanger, tematikk og estetikk fra særlig hans seneste album «Echo». Det starter med at han går og legger seg på scenen, i en stor seng, holder fram en pute med et trist ansikt, og sender den ut i salen. Noen ganger må man nesten krysse fingrene litt for at det skal gå bra, men det bar hele veien på Øya-festivalen.

Siden sist har han gått fra å være Oslo-kultartist til å bli et inter-skandinavisk fenomen, idet han klarte kunststykket å fravriste Jussi Bjørling selveste «O Helga Natt» gjennom ett av de store øyeblikkene i «Skam» rett før jul. Det var som om hele «Skam» skulle vært skrevet for Nils Bech, hans persona som skeiv og sterk, med sine inntrengende sanger om skyld, sjalusi og lengsel etter kjærlighet.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

På Øya hadde han med seg fire stykere fra Oslo Strings, og produsent Øyvind Mathisen, som baserte konserten på kontrastene mellom harde, mørke beats og lys, klar sang fra «Echo»-plata. Her opplevde man i litt mindre skala problemet som rammet Spiritualized-konserten på lørdag, at strykerlyden forsvinner ut fra scenen i det store teltet. Det ble ikke noe alvorlig ankepunkt, all den tid scenefiguren Nils Bech forblir så magnetisk interessant å følge. Hver minste bevegelse er nøye uttenkt, nesten skulpturell i sin perfeksjon. Det beste på konserten var sekvensene med danseren Silas Henriksen (tidligere sett i Bechs videoer), der de fulgte hverandre rundt på scenen som skygger av hverandre, og speilet hverandres bevegelser, jf «Echo».

Les også: Alt om Øya 2017

Ulempen med denne nøye koreograferte og uttenkte konsertformen er at Bech kan virke litt distansert – han står nå der oppe og holder på med sitt, liksom – samtidig synger han så vakkert og presist og fullstendig inntagende. Dessuten er tekstene hans så vergeløst direkte, de går tett på de vanskelige følelsene uten beskyttende metaforer. Og så tar han luften ut av den høytidelige stemningen med småpraten mellom låtene. «Jeg var så nervøs for om dette ville gå bra», sier han helt oppriktig, og får igjen et jubelbrøl til svar. Når han går av scenen med sakte, høytidelige bevegelser mens han synger siste låt «A Sudden Sickness» er det tydelig at vi har vært med på noe helt spesielt, med en helt spesiell artist.

Les også: Vazelina, Totens svar på Lana Del Rey