Nye takter

Nærkontakt med Nick Cave

I nærmere tre timer fortalte Nick Cave om seg selv, mens han sang noen sanger innimellom. Jeg har nok aldri sett maken til forestilling.

Dagsavisen anmelder

5

Nick Cave

Oslo Konserthus

Av og til kommer noen av de største konsertattraksjonerne til Oslo Konserthus, for å møte sitt publikum i langt mer intime omgivelser enn vanlig. Bob Dylan og Prince har vært her med tilnærmet vanlige konserter, David Bowie kom med hobbybandet Tin Machine og Neil Young for å framføre albumet «Greendale» i sin helhet.

Nick Cave spilte i ti ganger større Oslo Spektrum sist han var i byen, men hadde helt andre planer enn en mer eller mindre streit rockekonsert denne gangen.

«Conversations with Nick Cave» er en turné der publikum inviteres til å stille alle tenkelige spørsmål til artisten på scenen. Han har også et flygel stående slik at han kan gjøre det han vanligvis gjør, og rundt 30 personer har fått plass rundt ham på scenen, for å skape et enda sterkere inntrykk av intimitet.

Jeg har ikke sett Nick Cave i tettere omgivelser siden The Birthday Party spilte i Africa Centre i London i 1981. Jeg hadde bare tenkt å nevne dette for å skryte av at også jeg har vært litt rundt omkring en gang, men jammen er det ikke noen som begynner å rope etter en gammel låt av The Birthday Party før kvelden er kommet ordentlig i gang. Bare for å bli fortalt at artisten ikke kommer til å gå SÅ langt tilbake i låtvalget. Det er nok å velge i ellers. Og nok å spørre og grave om.

Et påfunn som dette krever en artist som har en lojal, dedikert fanbase. For et slikt publikum er anledningen til gjengjeld en gavepakke. Jeg har ikke sett noen gjøre dette på et sånt nivå før, og merker hvor begeistret jeg er for å se en konsert som går utenom de gamle rutinene, med en artist som til de grader har tenkt å «by på seg selv». Det er et dristig tiltak, siden han aldri kan vite hva det er som kommer.

Nick Cave ber tidlig folk om å la være å applaudere spørsmålene, som et mål på hva som er godt og dårlig. Han tar alt på strak arm, enten det er godmodig humor, eller virkelig tung personlig materie. For disse konsertene er når alt kommer til alt en reaksjon på at hans 15 år gamle sønn for fire år siden falt ut fra en klippe i LSD-rus, og døde. Caves foreløpig siste album «Skelton Tree» fra 2016 er også en reaksjon på dette.

– Hvorfor er du her, spør en mann?

– Jeg er her som en måte å redde livet mitt på. Jeg var etablert, levde et godt liv, og så døde sønnen min. Livet falt i grus. Folk kontaktet meg om lignende opplevelser. Å snakke om det ble en måte å overleve på. Hvorfor er jeg her? Dette var et Edvard Munch-aktig spørsmål, sier Cave avvæpnende, og fortsetter å hedre den lokale kunstneren kvelden gjennom.

– Når jeg er på Munch-museet føler jeg noe som musikk ikke kan gi meg. Men som jeg prøver å formidle i mine egne sanger.

Nick Cave forteller at både livet og konsertene hans forandret seg etter sønnens død. Han har alltid vært konfronterende på scenen, og nærmest angrepet publikum. Nå føler han trang til en annen tilnærming, for å trekke folk inn i en ny fellesfølelse.

Hvordan hadde livet og sangene til Nick Cave vært uten 20 år med rusmisbruk? Ikke like spennende, mener han. Men legger alvorlig til at de siste ti årene var bortkastet tid. De var heller ikke bra for låtskrivingen. Han tror ikke på myten om at rusen har en positiv effekt på kunsten. Trangen til å skrive sanger er for hans del så sterk at den ville vært der uansett. Og han er mistenksom overfor sanger som bare er glade.

Vi kunne hørt en knappenål falle når Cave blir spurt om han med sitt eget tidligere rusmisbruk har skyldfølelse for sønnens død. Han svarer at han hans egen livsførsel ikke kan ha påvirket sønnen, men at han føler skyld for ikke å ha passet godt nok på, der og da. Han har også lært noe av hendelsen.

– Jeg er en annerledes person. Mer empatisk, med en menneskelig medfølelse som jeg ikke hadde før. Men jeg ville byttet alt mot å få ham tilbake, sa Cave.

Knapt et øye var tørt.

– Tap er en del av spillet, i kjærligheten og i hele livet. Livet er kort, og jeg er blitt minnet om at jeg har dårlig tid. Vi har igjen tid å miste, legger han til.

Mens forestillingen bikker to timer merker jeg at det begynner å bli nok prat. Heldigvis er det hele tiden utsøkte framførelser av sanger som «Higgs Boson Blues», «Love Letter», «God Is In The House» og «Into My Arms» å glede seg over. «The Mercy Seat» blir framført etter at han har fortalt om hvordan han opplevde å få være med på innspillingen av versjonen til Johnny Cash.

I en mer godmodig del av utspørringen fortalte Nick Cave at sangene han helst skulle skrevet selv er «Mr. Tambourine Man», eller «My Way». Alt som har solgt en million, spøker han. Men når noen sammenligner ham med Bob Dylan, Leonard Cohen eller Van Morrison må han innrømme at han er i en litt lavere divisjon selv. Presset til å nevne en av sine egne sanger som han setter ekstra høyt velger han å framføre «Nobody's Baby Now». Og når han kommer tilbake for et ekstranummer introduserer han sin favorittsang gjennom alle tider, og gjør en nydelig versjon av «Cosmic Dancer» av T. Rex.

Nick Cave måtte i løpet av kvelden være både sosialterapeut og rusveileder, han må fortelle om sin egen tro og tvil, og noen ganger kan det være litt for mye for et menneske å skulle bære i full offentlighet. Litt søtere er det når han helt til slutt blir bedt om å være ekteskapsrådgiver, og svarer med å framføre «No More Shall We Part» for et par som snart skal gifte seg. Etter nærmere tre timer er det slutt på en konsert av de svært sjeldne.

Nick Cave spilte i Oslo Konserthus 18. og 19 . mai. Anmeldelsen er fra den siste kvelden.