Nye takter

Nelson synger Sinatra

Den bemerkelsesverdig utrettelige Willie Nelson gir oss sitt andre album av året med «My Way». Er det noen som gjør det på sin egen måte, så er det han.

Dagsavisen anmelder

5

Willie Nelson

«My Way»

Sony Legacy

###

«Fairytales can come true/It can happen to you/If you’re young at heart» synger Willie Nelson, evig ung til sinns. Denne gangen har han fått den ikke helt originale ideen å framføre sanger som er forbundet med Frank Sinatra. En annen, noe yngre sang- og dansefyr har gjort dette til gagns de siste årene, men så fortalte også Bob Dylan at han hadde hatt lyst til å lage sine Sinatra-plater helt siden han hørte «Stardust» med Willie Nelson i 1978. Nelson var med dette albumet en av de første fra popmusikken som gjorde suksess med standardlåtene fra jazzen. Dette gjorde ham til en så stor stjerne i USA at han under en konsert i Las Vegas i 1987 fikk med seg Frank Sinatra som oppvarmingsartist.

Selvfølgelig ordner Willie Nelson dette så fint som det går an. Med en forseggjort produksjon, storslått lagt opp med strykere og blåsere, og den trygge gode stemmen i sentrum. «What Is This Thing Called Love» er en duett med Norah Jones. Vi har selvfølgelig hørt en uendelig lang rekke versjoner av «A Very Good Year», «Blue Moon» og «Night And Day» fra før, men å høre dem igjen med en av tidenes fineste sangere kan aldri bli feil.

«My Way» har kanskje heller aldri vært like fin med noen andre, selv om troverdigheten er skral i åpningslinjene «and now the end is near/and so I face the final curtain…». Han gjør det på sin måte, og han gjør det oftere enn alle andre. Vi får ta den faste vitsen om at det begynte å bli så lenge siden Willie Nelsons forrige album, fire og en halv måned denne gangen, at vi begynte å bli bekymret. Han har jo også blitt 85 siden sist. Vi kan kanskje likevel håpe på enda et album før jul?