Nye takter

Neil Young: Verdens beste i tre timer

Neil Young er blitt 70 år siden sist, uten synlige tegn til pensjonisttendenser. I Roskilde gjorde han en tre timer lang konsert, som bare ble bedre og bedre ettersom tida gikk.

Bilde 1 av 6

6

KONSERT

Neil Young + Promise Of The Real

Orange Scene, Roskildefestivalen


Konserten med Neil Young & Crazy Horse i Roskilde i 2001 er kanskje den beste jeg har sett noen steder, noen gang. Dette skaper helt spesielle forventninger når han kommer tilbake. Konserten denne gangen var ikke stort snauere, den varte i alle fall like lenge, og utskeielsene på scenen ble bare større og større i de tre timene konserten varte.
Young begynte alene på scenen ved pianoet. Med «After The Goldrush», nå med «mother nature on the run in the 21. century". Helt alene var han forresten ikke, for det gikk noen menn utkledd som bønder rundt ham og kastet såkorn ut på scenen. Senere kom noen hvitkledde skikkelser med sprøytemidler etter at han hadde sunget «Mother Earth (Natural Anthem)», en 27 år gammel sang som fortsatt kan brukes om igjen, så lenge jordas tilstand ikke er synlig forbedret. I mellomtiden hadde vi fått høre både «Heart Of Gold» og «The Needle And the Damage Done», slik at han kunne tillate seg hva som helst etterpå uten at folk skulle gå skuffet hjem.

Les også: Neil Young i stort format

Young inne i en av sine «agitprop»-faser, der han har en klar agenda for de nye sangene han lager.  Albumet «The Monsanto Years» inneholder harde utspill mot genmodifisert såkorn. Å komme med dette repertoaret i Roskilde ville være å slå inn åpne låvedører, på en festival med bærekraft på alle kanter. Jeg sitter og skriver dette med en fersk pressemelding foran meg, om at Roskilde Festival i fjor samlet inn 54.000 liter piss som etterpå ble spredt over to hektar mark med maltbygg. Dette blir igjen til 100.000 flasker øl til slutt. Genmodifisert korn står ikke høyt i kurs her. La dette bare være et sidespor, for Neil Young har nok lært at å spille for anslagsvis 50.000 mennesker krever noen innrømmelser til publikum. I Roskilde innebar dette å framføre halve «Harvest»-albumet, allerede mens konserten bare var i ferd med gå seg til.

Les også: PJ rystet Roskilde

Denne gangen kommer Neil Young sammen med sin nyeste, relativt unge gruppe, Promise Of The Real. De er i stand til å spille hardt når det trengs. Ikke like brutalt rått som Crazy Horse, men med litt mer finesse. Mens de fortsatt er i et tilbakelent hjørne hører vi at de er et utmerket jamband, i en flott versjon av «Words (Between The Lines Of Age)».

Intensiteten i gitarspillet tar seg opp med den politisk tente «Alabama». Lynyrds Skynyrd skulle fått kjørt seg her. På samme måte som med Crazy Horse rotter Young og Promise Of The Real seg sammen på to kvadratmeter på en 200 kvadratmeter stor scene, og står der og koser seg sammen med triksene sine. Etter en time eller to, jeg husker ærlig talt ikke helt, sier han hei til publikum og spør hvordan det går. Mer er ikke nødvendig. Den skjøre stemmen, gitarspillet og selve sangen snakker for seg selv.

Med «Love To Burn» kommer den svarte Les Paul-gitaren fram. Nå blir det alvor. Låtene blir lenger. Bandet briljerer. På storskjermen får vi se gitarteknikk på sitt ypperste, og nærbilder av Neil Young som gliser mer enn vi har sett noen gang før. Låten varer i 25 minutter. «Vampire Blues» fra «On The Beach» blir hentet fram fra glemselen, fordi den også handler om å suge jorda tørr. «Winterlong» og «Powderfinger» kombinerer poesi og powerrock. Vakkert og brutalt på en gang. Selve essensen av Neil Young. Sjeldnere spilte sanger som «Someday», «Western Hero» og «Country Home» får også en etterlengtet luftdetur, som for å minne oss om at lageret tilsynelatende er utømmelig.
Kvelden går mot slutten når «Everybody Knows This Is Nowhere» ser veldig langt tilbake, før «Seed Justice» minner om at det nye materialet heller ikke er å forakte, så lenge det spilles rått nok. Til slutt kommer «Rocking In The Free World», den viktigste sangen i verden. Neil Young og bandet demonstrerer en rekke av den vanlige teknikkene for å avslutte en låt, men kommer ikke i mål, siden de om og om igjen begynner på refrenget en gang til, til uendelig stor begeistring for de frammøtte.

Les også: Lars Vaular ga Roskilde en vekker

De måtte selvfølgelig ta en runde til etterpå. «Love And Only Love» varte bortimot en halvtime, med den ene runden gitarsoloer etter den andre, den ene bedre enn den andre. Gudbevaremegvel som de koste seg. Og når de omsider klarte å avslutte sangen og legge fra seg instrumentene kom Young og bandet hans tett sammen på scenen, holdt godt rundt hverandre og hoppet opp og ned som små unger. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Det endte med begge deler.

Neil Young spiller på Stavern-festivalen 7. juli.

Mer fra Dagsavisen