4
KONSERT
Astrid S
«Stripped Down Tour»
Operaen i Oslo, søndag, 15. september
«When it hurts/ but it hurts so good/ Do you take it? Do you break it off?». Vokalen er nær og naken til klare tangenter. Tre minutter over halv åtte. Ute har Oslo-himmelen begynt å bli rosa, lik rosaskjæret som maler Astrid Smeplass i fjeset fra neonlysrørene som risser inn scenen i ulike seksjoner. Det er et minimalistisk oppsett med lite prangende, men delikat og gjennomført. Dette er den nedstrippa turnéen, som fra før denne uka har bergtatt både Trondheim og Bergen med ny bekledning: Ned i tempo, og bruk av fysiske og analoge lydkilder. Flere av Astid S’ låter har tidligere latt vokalen få være omtrentlig naken i produksjonene hennes fra før av. Dessuten har hun jo allerede gjort flere av låtene sine i akustiske versjoner, og gitt ut en akustisk versjon av Ep-en «Party’s Over» fra 2017.
Men nå er det live. Og nå er det i Operaen. Og selv om hun etter hvert kommer på at hun har vært her inne én gang før med Matoma - og visstnok fått en lyskaster i skrittet og klarte ikke gå - innrømmer hun at hun er litt usikker på kutymen her. Den noe oppsnippede stemninga som kommer med et rom av så høytidelig karakter får hun etter hvert brutt opp. Som når hun tar en liten Halvdan Sivertsen á la «Frihet», og får salen til å synge tostemt på «Down Low» mens hun selv synger verset over publikumskoret. Hun varierer profesjonelt mellom å by på seg selv, være uhøytidelig, til de mer stilrene «sitte på stolen»-numrene, også med gitar.
Og ikke uten hjelp: Hovedpersonen selv er omflankert av gitaristen Sjur, perkusjonisten Eivind, pianisten Nicolai, keyboardisten Anders og cellisten Kelly. Ja, vi er på fornavn her, og det er de fem musikerne på scenen som skaper den helt spesielle rammen og rommet, som gjør at settet blir spennende og variert, sammen med arrangementene. Det gir katalogen samtlige kjenner fra før til en ny og unik opplevelse.
Og med celloen som bærebjelke gjennom låter som «The First One» og «Breathe», gis en herlig intimitet og nerve sammen med den bare vokalen fra Berkåk - nei, Oslo. «Doing to Me» fra siste-EP-en «Trust Issues» løses dog med vocoder på Imogen Heapsk robotstemme-vis. Og det er jo strengt tatt «juks» på en akustisk konsert, men det lyder fint. Så også når hun gjør en fresk versjon av Cezinandos vers på «Vi er perfekt men verden er ikke det».
Men det er lett å være tilgivende med stemmer som i seg selv er harmoniske og vakre fra før - selv også når det ikke treffer der det skal. Men det er tidvis litt slitsomt og rett og slett høre halvtonale strofer. Hvorfor gjøre det så avansert? For her er et veldig godt rom å være i. Og Smeplass har en stødig og bærende vokal når hun ikke gjør det for overambisiøst for seg selv, når det ikke høres som om låtene går for høyt og for lavt for det stemmen er komfortabel med og trent til.
Et av hennes sterkeste leveringer i kveld blir nemlig covringa av Kelly Rowland på David Guettas «When Love Takes Over» som får kjønnshårene til å reise seg. Og det er først på «Emotion» langt over midtveis i settet at jeg tenker «ja!» inni meg. Her traff hun hver eneste trone. Klokkereint. Klump i halsen. Også en frisk og kruttsterk perkusjonsdominert versjon av «Jump» fremkaller ståpels og trampeklapp, og får mange i salen til å stå opp og juble. Men da er vi på nest siste låta, før samtlige manes til å stå litt lengre på finalenummeret «Think Before I Talk».
Produksjonen er så velsmurt og gjennomført som den kan bli, hovedpersonen selv viser en tydelig tilstedeværelse, og har glimt i øyet. Da er det bare for synd jeg har litt mye «trust issues» med hovedinstrumentet: Vokalen.
Les også: Astrid S er sitt eget produkt