Sam Shepherd alias Floating Points, bak keyboardet, med dominerende gitarist.

Nattmusikk om dagen

Doble gitarer kledte ikke den subtile jazz-house-miksen til Floating Points. Ikke overdøvet de praten heller.

 

4

KONSERT

Floating Points

Øyafestivalen, torsdag

Hurra for "Elaenia", ett av de aller beste albumene fra 2015, og for at klubbmusikk-helten Sam Shepherd alias Floating Points tok med seg band til Øya for å spille og jamme over materialet herfra. "Elaenia", Floating Points' debutalbum, er en nydelig sammensmelting av jazz, house og elektronika. Floating Points kommer fra klubbverdenen og gjorde seg i utgangspunktet bemerket som dj og produsent, med subtilt suggererende låter for dansegulvet. Et modig steg å ta dette ut i jazzklubbland med både albumet og live-oppsettet sitt. På sitt beste ble det ekstatisk musikk av det under det knapt timelange settet på Øya-festivalen torsdag ettermiddag. Men disse øyeblikkene ble relativt få og litt for langt imellom.

Floating Point-ensemblet har talt opptil 17 musikere, på Øya var de fem: Shepherd sitter bortgjemt bak et enormt Fender Rhodes-kabinett, med en stabel sequencere, miksere og synther rundt seg. Til venstre for ham er scenen fordelt mellom to gitarister, bassist og trommis. Etter en kort intro-runde slår han an de karakteristisk runde, pirrende akkordene på "Silhouettes (I II & III)", det ti minutter lange sentrale sporet fra albumet. Dette bruker de som utgangspunkt for å spille hverandre oppover. Men låten får ikke det rette momentumet, drivet fra klubbmusikken brytes mot instrumentalismen fra jazzmusikken. Det gjentok seg flere steder på konserten, slik at de beste låtene etterhvert var de som hadde minst med housemusikk å gjøre og mest med frika fusionjazz. Og da ble det litt sånn retro "Henie Onstad på en søndag ettermiddag 70-tallsvibb" over det. Dette var jo i utgangspunktet ikke musikk fra arkivene. De to gitaristene ble for dominerende, med mye anonym flinkis-gitar. De prøvde for hardt, og Sam Shepherd holdt ikke helt styringen som bandleder.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Og så til en tilbakevendende debatt som nå er gryende også under årets Øya: Høylytt prating på konsertene. Løsningen er enkel: Gå lenger fram, ble det foreslått på Twitter her rett før jeg skulle på Floating Points. Og det er greit, det ville jeg nå gjort uansett. Men når 1.000 står og lytter/vugger/digger foran scenen mens 2.000 står og prater lenger bak, blir det som det senker seg en tåke av skravl som det er umulig å komme seg unna, særlig under tak inne i Sirkus-hallen.

En vellykket festivalkonsert har også med plassering å gjøre. Hvorvidt artisten er på rett sted til rett tid i programmet, om hen må jobbe mot omgivelsene eller får et løft. Øya har to gode scener for klubbmusikk og beslektede stilarter, Hi Fi Klubben (DJ, elektronika-orientert) og Sirkus (for de som spiller i/med band). Begge har suveren lyd, gode sceneforhold og spennende artister. Men for mange må spille for tidlig på dagen, i lite stemningsskapende sollys, og for kort om gangen. Klubbmusikk er jo i stor grad nattmusikk, til å danse hele natta, men Øya-området på Tøyen må stenge klokka 23. Da blir det bare de to-tre siste artistene på disse scenene som får rett setting. I klubbmusikken skulle jo også prate-problemet være løst i utgangspunktet: På klubb står man i baren og prater, eller går ut på dansegulvet for å leve seg inn i musikken. Det forblir noen uløste problemer i hvordan Øya presenterer sitt forøvrig gode klubbmusikk-program på Tøyen.  

Hurra for at Floating Points kom, som sagt, men jeg ville nesten heller sett Sam Shepherd spille et annet sted enn på Øya en tidlig torsdag ettermiddag.