Nye takter

Natacha Atlas satte Oslo på verdenskartet

Musikklegende returnerte til Oslo med nye sanger og egen eksklusiv heiagjeng.

Dagsavisen anmelder

5

KONSERT

Natacha Atlas

Cosmopolite

Oslo World, onsdag

Det er mange år siden Natacha Atlas gjestet Oslo sist, og det var nok en god del blant publikum som i gjensynsøyeblikket innså at de muligens har mistet følge med legenden fra 1990-tallet som sto i bresjen for en høyst internasjonal hybrid arabisk og vestlig electronica med solide doser trance, dance og dub. De som kom for å høre fosskokende multirytmiske sammensmeltninger mellom vest og øst, mellom arabisk og elektronisk dance à la Transglobal Undergrounds gylne øyeblikk «Dreams Of 100 Nations» (1994) eller solodebuten «Diaspora» (1995), fikk noe helt annet.

Les også: – Verden er en brennende krig

Sammensmeltninger er det fortsatt nok av i egyptiskbritiske Atlas’ musikk, som hun har spredt utover en rekke samarbeidsprosjekter og soloplater de siste årene, men hun har for lengst meldt overgang til en mer vokalstyrt og jazzorientert hybrid. Musikerne i sekstetten er plukket fra øverste hylle i Londons jazz- og klassiskorienterte miljø, som veteranbassist Andy Hamill og pianisten Alcyona Mick. Særlig Mick, trompetist Shanti Jayasinha og fiolinist Samy Bishai får stort spillerom solo. Sistnevnte er ikke minst en garantist for at Atlas i tillegg å synge på vekselvis engelsk og arabisk (og fransk eller spansk) får et tonefølge som visker ut grensene i nydelige musikalske landskap preget av hennes globale nedslagsfelt.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Natacha Atlas på Cosmopolite. Foto: Mode Steinkjer

Stemmen hennes er sterk og full av nyanser og følelser, i takt med hennes intensive innlevelse, nedtonede dansing og flørting med formatet. Hun er et eneste stort underfundig smil, særlig i bossainspirerte «Sunshine Days». Og nei, publikumsmessig gjør hun det ikke lettere for seg selv ved å spille nesten hele sitt svært fine nye album «Strange Days» som utkom for en måned siden. Om låter som «Min Baad» og «Inherent Rhytm» er sterke, er de likevel ukjente for de fleste. Men blant dem skiller den tunge jazzkomposisjonen «Maktoub» seg ut som en åpenbart vinner så vel rytmisk som stemningsmessig, det samme kan sies om den nevnte florlette «Sunshine Days» som hun formelig drysser utover publikum. Men høydepunktet kommer til slutt, som et betimelig apropos og som et nikk i retning Atlas’ søstre i så vel ånden som på scenen.

Kvelden før hennes egen konsert på Cosmopolite var Atlas en sentral del av Oslo Worlds åpningskonsert «Utopian Lullabies» sammen med en rekke andre sangere fra hele verden i regi av skuespilleren Rossy de Palma. På festivalens dag hadde flere av sangerne fra åpningskonserten egne arrangementer, og dermed fortsatte markeringen av et åpenbart sterk søsterskap som har oppstått i festivalens første del. Tidligere på kvelden var Rossy de Palma og et følge av «hennes» artister høylytt blant publikum på Sílvia Pérez Cruz' konsert, og da de også dukket opp på Atlas' noe mer løsslupne konsert på Cosmopolite lå løftet om en aldri så liten scenevisitt i lufta.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Natacha Atlas under Oslo Worlds åpningskonsert. Foto: Mode Steinkjer

Les også intervju med Rossy de Palma: – Kvinner må finne sin egen vei uten å bruke menn som speil

Besøket kom i form av Hindi Zahra på avslutningsnummeret «It's A Man's World» (som den heter på «Strange Days»). Atlas har sunget den live i en årrekke, men har nå spilt den inn med slepende jazzakkompagnement, og den er nok en fantastisk tolkning av en klassiker i rekken av mange coverlåter Atlas har gjort opp gjennom årene. Tyngdepunktet i James Browns original «It's A Man's, Man's Man's World» blir i denne sammenhengen tekstlinjen « ... but it would be nothing, nothing without a woman or a girl». I konsertformat og med «The Lullaby Sisterhood» ringside, blir Atlas og Zahras rørende, spontane og ustadige versjon både en understrekning av tolkningens budskap og vissheten om at en konserts styrke ikke nødvendigvis ligger i det valgte repertoaret, men en artists måte å formidle utvalget på. Neste gang er nok også publikum forberedt på hva de vil få.

Les også: Varm strengelek med Chango Spasiuk og Per Einar Watle