Fantastisk andreplate fra norske Highasakite kommer 3. februar. FOTO: MIMSY MØLLER

Når nye høyder

Landets mest spennende band akkurat nå, med landets mest fascinerende låtskriver.

POP

Highasakite

«Silent Treatment»

Propeller/Musikkoperatørene

 

I løpet av de ti låtene på denne plata, har vokalist og låtskriver Ingrid Helene Håvik vært: indianer, djevelens barn, den virkelige terroristen, den egentlige Darth Vader. Hun vil: smugle sprit til Iran for å ha en fest, og grave seg gjennom jorda til Kina - men tar feil vei og stikker hodet opp av jorda i Hiroshima, hvor «heaven is like earth/only upside down». Til slutt står hun igjen alene - «I might be the only love alive» - på låten «Science & Blood Tests», som avslutter ett av de mest bemerkelsesverdige albumene i norsk pop på flere år.

«Silent Treatment» er den andre plata fra Highasakite. Debuten «All That Floats Will Rain» (2011) fikk mange til å sperre ørene opp for dette bandet, som har utspring fra jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim, og som nå er basert i Oslo. Internasjonalt blir dette deres første album, «All That Floats ...»-materialet er kommet ut som EP-er utenfor Norge, og har ført til stor pågang fra utlandet. I mars legger de ut på en omfattende Europa- og USA-turne. Her hjemme er singelen «Since Last Wednesday» blitt en ekte hit. Sist helg ble den framført under Spellemannprisen, så storslått som den fortjener, med Stavanger kulturhus‘ gedigne orgel. Låten har enorme trommer, himmelsk orgel, og et refreng der Ingrid Helene Håviks vokalmelodi løfter låten opp i det uforglemmelige. Samtidig er det en underliggende uro i låten som ikke gir slipp. Noen har forsvunnet, men hvem? Hva skjedde sist onsdag? Den er et godt eksempel på hva Highasakite gjør riktig med dette oppfølgeralbumet. Her er det større lyd, bedre låter og riktigere produksjon enn på debuten. Den hadde særpreg og stil, men virket litt forsiktig. Her er bandet kyndig hjulpet av produsent Kåre Chr. Vestrheim, som tilfører sin karakteristisk maniske pop-energi, uten å dominere.

Siden sist er bandet også utvidet fra tre til fem stykker - Marte Eberson er kommet til på vokal og synth, og Kristoffer Lo på gitar (ellers kjent som eksperimentell tubaist!). Alle fem i bandet er kreditert på vokal, og gir plata noen ekstatiske øyeblikk av møysommelig oppbygd harmoni. For eksempel i «I The Hand Grenade» som bare pågår og pågår i seks minutter til man er fortapt i sang.

Man kjenner igjen både noe av tematikken og vokalteknikken - der hun legger sin egen stemme i lag på lag - fra Ingrid Helene Håviks ferske soloplate («Babylove», 2013). Den var også oppsiktsvekkende, i litt mindre skala. På «Silent Treatment» er det enda sterkere kontraster mellom lys og mørke, med voldsomme følelser i sving. Det kan være kjærlighetssorg som spiller seg ut i et episk format, til fullstendig tillintetgjørelse blir den eneste passende metaforen. Eller omvendt kan det være verdens generelle apokalypse sett med et kjølig registrene blikk. Gjennom det hele framstår vokalist Ingrid Helene Håvik som en sann original stemme i norsk pop, umiddelbart gjenkjennelig med sin kantete engelskuttale. Det er befriende å høre noen som ikke prøver å legge seg til feike amerikanske eller engelske aksenter, men synger som seg selv, og vinner på det.

«Science and blood tests/doesn‘t say anything ‘bout how I feel», synger Håvik til slutt, og sånn føles denne plata: nesten uforklarlig sterk.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Spiller på Rockefeller 8. februar.

Spiller på Union Scene, Drammen 20. februar.