Mye var bedre før

3

HIP HOP

Wu-Tang Clan

«A Better Tomorrow»

Warner Bros. / Warner Music

4

HIP HOP

Ghostface

«36 Seasons»

Tommy Boy Records

Tidligere i år annonserte Wu-Tang Clan, rapkollektivet fra Staten Island, at de skulle lage et eksemplar av albumet sitt, «Once Upon A Time In Shaolin», og selge det til høystbydende eller reise rundt på museer og spille det for et betalende publikum. Da så veien fram til et nytt album lang ut. Ikke bare det, de var jo på en slags avskjedsturné. Som vanlig har det også vært mye krangling mellom RZA og de andre, mens Raekwon boikottet hele greia. GZA er også sur og ingen av dem stilte opp hos Letterman nylig.

Nå er de altså her med «A Better Tomorrow», et album som kan virke noe unødvendig. Det kommer ikke til å selge og det topper ikke gamle bragder. Når det er sagt, så er dette slettes ikke verst fra RZA og gjengen. Selv om lyden kanskje ikke er av gammel Wu-Tang-standard, men mer orkestrert. Rapmessig har de god timing i tittelsporet som sampler Harold Melvin & The Blue Notes og Teddy Pendergrass’ «Wake Up Everybody»; «We want justice. Police supposed to protect and serve, and then they shoot us down like wild animals. The nerve of them cold-hearted killers with blue suits slaying our black youth».

Dette er rap med innhold og med disse dagers opptøyer og demonstrasjoner i USA viser Wu-Tang at hip hop fortsatt er politisk. Som om ikke det var nok med et Wu-album, kommer også Ghostface med plate i disse dager. Wu-Tang Clan er en uoversiktlig klan med stadig nye ansikter, i den utvidede gjengen - fettere og naboer, weed carriers og kompiser. Og da blir det mange plater, men ikke alt er lenger like bra. Ghostface er en sånn hit and miss-rapper. Jeg så ham på Betong i Oslo for en del år siden. Konserten var så sprikende at det var både trist, flaut og latterlig på det dårligste, mens hårene reiste seg i nakken når det funket. Litt sånn er det her også. Ghostface er ute med et album, konseptalbum, som forteller en slags historie - et slags soundtrack altså. Uten film. En historie om at Ghostface forsvinner, en annen tar over i nabolaget, Ghostface kommer tilbake og kjemper for dama han mistet. Ghost får hjelp, vinner kampen og får tilbake dama - eller noe sånt. Selve historien her blir som så ofte ellers på slike album bare et påfunn og ikke noe genial historiefortelling. Som regel vitner det om litt for store tanker om seg selv. Og akkurat det har Ghostface.

Med på produsentsiden har Ghost flinke folk som The 45 king og da blir det mye hip hop på gamlemåten med samples og loops over skitne effekter og tøff rap. Såpass gammeldags at det er en ren cover av «It’ a Fine Line Between Love and Hate» - en grei sådan, men litt rart blir det jo. Ghostface har en karakteristisk stemme og en spesiell flyt med sine rim, men som plateartist er han ikke helt på høyden denne gangen. Wu-Tang Clan har som gruppe smuldret opp og deres ettermæle er i ferd med å svertes. Disse to utgivelsene er fine for fansen, men ikke så mye mer. Så spørs det om det er så mange fans igjen der ute? For det var en gang Wu-Tang Clan var verdens største rapkollektiv.