Musikken var ikke bedre før

KOMMENTAR: Alt var visst bedre før i tida. Spesielt musikken, er det mange eldre folk som mener. Når de forsøker å bevise dette, blir det rent tøv.

Jeg var innom dette i en innledning til noen minneord om året 1970 sist lørdag, at dagens ungdom kommer til å se tilbake på sin musikk, enten det er Billie Eilish, Ariana Grande, Astrid S eller Girl In Red, med like stor glede som vi eldre husker vår. Og så tok det tilfeldigvis så veldig av etterpå – i motsatt retning. Nå skal det være «vitenskapelig bevist» at musikken var bedre før. Det er det største kvasivitenskapen jeg har lest på denne siden av klimafornekterne.

Les også: 1970 – spenning ute, kjedsomhet hjemme

Det er skribent og musiker Ole-Martin Ihle som hevder dette i VG, i et innlegg kalt «Musikken var bedre før – og jeg kan bevise det». Sist vi kranglet med Ihle på disse sidene var det etter et utfall mot norsk musikkpresse, som beviselig var mer preget av fordommer enn kvalifisert forskning. Nå gjør han det igjen.

Også i min egen krets av mennesker som er mer enn alminnelig opptatt av populærmusikk har dette lenge vært et hett tema. Om det virkelig er sånn at musikken var bedre før, eller om dette bare er noe vi tror. Det rareste er i utgangspunktet at nostalgikerne ikke skjønner hvordan de møter seg selv i døra når de sier at «alt låter ganske likt». Det er som å høre de gamle den gangen jeg var ung, da Beatles og Stones, Kinks og Small Faces var akkurat den samme elendigheten, alle våre helter som vi godt hørte forskjell på selv, men som for den forrige generasjonen bare var uvelkomment bråk helt uten mening.

Den første gangen jeg fikk den samme følelsen av at alt var bedre før var jeg 11 år gammel. Jeg syntes ikke de beste hitlåtene fra 1968 kom opp mot «Waterloo Sunset», «A Whiter Shade of Pale» og «Itchycoo Park» fra 1967. Så kom 1969, og så var livet helt topp igjen.  Jeg har full forståelse for alle som liker musikken fra sin egen ungdom bedre enn den som lages i dag. Jeg er sånn selv. Uansett hvor godt jeg har likt Beach House i det nye århundret har jeg likevel hørt mer på gamle plater med Beach Boys.  Men dette beviser ikke nope som helst. Alle har sin tid. 

Les også: Han lagde årets beste album i 2019

Det er to forhold Ole-Martin Ihle bruker i denne bevisførselen sin:  En akkordsekvens (C-G-Am-F) som skal ha blitt stadig hyppigere brukt, og antallet låtskrivere som er med på å lage hver låt. For å ta det siste først: Hva i all verden har antallet mennesker som er med på å lage en sang å gjøre med hvor god den er? Jeg har, tro det eller ei, forsøkt å lage en og annen sang selv i tidens løp, og disse skal altså beviselig være bedre enn de til The Beatles, fordi Lennon og McCartney av og til var to? Var dette et forfall som satte inn med Holland/Dozier/holland eller Stock/Aitken/Waterman, som altså var tre, men som jeg likevel alltid har trodd var geniale popprodusenter? 

Nei, fenomenet med mange låtskrivere på hver sang kommer gledelig nok av at stadig flere blir kreditert for sine bidrag. Og dette skal jeg skrive en egen sak om en vakker dag. Her skal jeg klare meg med mitt favoritteksempel: 
Lou Reeds «Walk On The Wild Side» har alltid bare vært kreditert Lou Reed alene. Det første man tenker på med denne låten er den slepende basslinja. Den ble skapt på stedet av studiomusikeren Herbie Flowers, som skulle fått et standardhonorar på 170 pund for sitt bidrag, men som la på både elbass og ståbass, og lurte til seg et dobbelt honorar på £340! Når basslinja ble samplet av A Tribe Called Quest på «Can I Kick it» var det Reed som cashet inn, ikke mannen som spilte og komponerte det som ble samplet.  Det neste vi husker i sangene er «the colored girs go do-de-do….». Dette er (de hvite) jentene i trioen Thundertights, som sannsynligvis selv skapte sitt tema på stedet. Så kommer saksofonsoloen til Ronnie Ross, som neppe ble fortalt av Reed hva han skulle spille. Alle disse hadde stått som komponister på «Walk On The Wild Side» i dag. Et framskritt, spør dere meg. 

Så er det altså denne akkordsekvensen, fra en Wikipedia-side, som på selve siden blir introdusert med at den «kanskje aldri kommer til å kunne oppfylle standarden for fullstendighet». Men et dataprogram har altså påvist at stadig flere låter har samme akkordsekvens. Dette beviser neppe mer enn at det utgis veldig mange flere låter nå enn før. Men hvis ikke, hva så? 

Les også: Girl in Red: På vei mot stjernene

To av de første låtene fra 70-tallet på denne lista er «Another Girl Another Planet» med The Only Ones og velkjente «Always On My Mind», her oppført med Brenda Lee. De har kanskje de samme fire akkordene (jeg har ikke hatt tid til å ta fram gitaren for å sjekke), men ingen i sin rette forstand kan vel hevde at de ligner på hverandre? Ihle topper argumentrekka si med at han ikke har talt med alle de nyere sangene som har de samme akkordene i annen rekkefølge. Prøver han å si at noen få akkorder i forskjellig rekkefølge er et spesifikt trekk for moderne pop? Gi meg tre grep og sannheten! Jo fortere, jo bedre. 

Argumentasjonen går i ball. Musikerne var mer skolerte før, mener Ihle, i ei tid dra mange av Norges fremste popmusikere har gått på jazzlinja i Trondheim, Norges Musikkhøgskole, eller Grieg-akademiet i Bergen. Jeg tror ikke de teoretiske kunnskapene til Kygo står tilbake for The Kinks, men mange på begge sider av denne debatten vil likevel hevde at noen av sangene til The Kinks var vel så bra som mye av det Kygo driver med. "Det vi sitter igjen med er en popmusikk som låter som om den er skrevet av Westerdals-studenter", skriver Ihle. Hvis det er Westerdals-student Girl in Red han tenker på, så sier jeg bare, gi oss mer.

Når alt kommer til alt er det imidlertid to faktorer som Ihle mener mer enn noe annet har ført til forfallet: Moderne teknologi – og hip hop! Gi meg noe mer avansert enn «My Deep Dark Twisted Fantasy» med Kanye West. Et Nirvana er utenkelig i dag, mener Ihle. Bare ikke si det til Billie Eilish eller Girl In Red.