Namgar Lkhasaranova er en av vokalistene i Riddu Riddu-verket Nordic Namgar som nå gjenforenes på Oslo World Music Festival-scenen. FOTO: OWMF

Musikk under nordlyset

Nordic Namgar er et mektig møte mellom den nordiske og mongolske samklangen.

WORLD

Nordic Namgar

«Live At Riddu Riddu»

FBR Records

 

Riddu Riddu-festivalen ble et svært vellykket springbrett for bestillingsverket «Nordic Namgar» i 2013. Verket som besto av samiske og russiske musikere, og som er komponert av Ole Jørn Myklebust, har siden blitt oppført blant annet i Moskva. Naturlig nok, siden verket lener seg godt mot stemmen til Namgar Lkhasaranova, den kvinnelige vokalisten som forbindes med bandet Namgar og som forvalter strupesangens magiske lydutfoldelse slik den ble til i den nå russiske Burjatia-regionen, som med sin knappe million innbyggere slynger seg rundt østsiden av Bajkalsjøen i det språkmessig sett mongolske beltet av Sibir. Burjatene er da også et mongolsk folkeslag med lange musikalske tradisjoner. I vår, omtrent samtidig med at Nordic Namgar spilte i Russland, kom konserten fra Riddu Riddu ut på plate, og den ble nok en påminnelse om hva man går glipp av om man ikke legger Riddu Riddu inn i kalenderen, eller for den saks skyld Oslo World Music Festival som under årets festival byr på scenegjensyn med Myklebusts rike musikk fra nordlysbeltet.

 

Derfor anbefales en oppvarming med platen «Nordic Namgar - Live At Riddu Riddu», som er et dokumentert episk storverk av samiske, mongolske og sfæriske nordiske impulser, med Namgar Lhkasaranova og den samiske musikeren, poeten og stemmen Niillas Holmberg i vokal front. Selv uten konsertens visuelle dimensjon gjør de et mektig inntrykk. Vestlendingen Ole Jørn Myklebust er ingen novise når det kommer til musikk uten synlige bredder. Med prosjektet Nordic Namgar spenner han opp et musikalsk seil på mange hundre mil, og det er umiskjennelig hans egne preferanser som ligger til grunn. Det har et sus over seg som minner om Jan Garbarek eller Arild Andersen når det gjelder utnyttelsen av tradisjoner og nordiske impulser, og det er lett å tenke at om Nordic Namgar hadde møtt publikum på en av de mediemessig sett «bredere» jazzfestivalene enn på genuine Riddu Riddu, hadde gjetordene om verket for lengst nådd et større publikum.

Hvor går grensen mellom joik og strupesang? Spørsmålet reises ved gjestesangen av Radik Tyulyush på «Tunka», samtidig som stemmene til Holmberg og Namgar Lhakasaraniva - oppvokst sør i Sibir, og frontperson i det mongolske ensemblet Namgar - utfyller hverandre på fantastisk vis. Særlig hennes stemme og fraseringer, på grensen til overtonesang, fascinerer, som på den innoverpustende balladen «My Winters Day». Kontrastene blir synlige fellesnevnere når musikken løsrives fra vindblåste vidder og stepper. Dessuten, i en tid da urfolk, særlig de som bor øst for Pasvik utsettes for press, er et prosjekt som Namgar Nordic en verdifull påminnelse om hvilken allmenngyldig kultur og egenart som til enhver tid trues av små og store politiske dragkamper.

Spiller på Victoria Nasjonal Jazzscene 31. oktober