Bilde 1 av 11
Nye takter

Musikk med merverdi

Statsbudsjettet gjør det dyrere å bestille plater fra utlandet. Å bestille billige plater fra utlandet var i mine guttedager selve meningen med livet.

Dette skal bli en sånn fortelling om at det virkelig var harde tider før i tida, men at vi var lykkelige likevel. Men først:

Statsbudsjettets varsel om bortfallet av fritak for merverdiavgift på kjøp av varer for under 350 kroner fra utlandet har fått mange platesamlere til å fortvile. Jeg skal ikke ta den politiske debatten her. Men altså, da jeg begynte å kjøpe LP-plater måtte de bestilles fra utlandet. Om det ble med eller uten moms ble mer tilfeldig.

Tidlig på 70-tallet kostet en LP-plate mellom 50 og 60 kroner i Norge. Det tilsvarer 400 kroner (!) i dagens verdi. I annonser i musikkavisene oppdaget jeg at det gikk an å slippe unna med en tredjedel av denne prisen ved å bestille dem selv fra England. At utvalget i platebutikken i en småby på Vestlandet også var begrenset, var egentlig uvesentlig. En LP var for dyr uansett.

Les også: En mørk og jævlig jul med Magne Furuholmen

Den første plata jeg importerte selv var fra Virgin Records. Husk at et av verdens største finansimperium begynte som et postordreforma for plater. Jeg bestilte «Déjà Vu» med Crosby, Stills, Nash and Young, som kom fram i god behold, selv om det ene hjørnet av omslaget fortsatt har en liten brett høres musikken fortsatt helt fin ut.

###

Etterpå kom Tandy’s. Med en katalog som fortsatt kan stå som en indeks for hva man burde ha hørt i første halvdel av 80-tallet. Ikke hva de fleste hadde, for det hadde kostet et statsbudsjett alene. Å bestille var et relativt omstendig prosjekt. Betalingskort var ikke oppfunnet. Det var sjekker i britiske pund som vi kjøpte i banken, eller «International money order» via postvesenet. Noen tok også opp bestillinger for venner og kjente, og finansierte sine egne innkjøp med å ta kvantumsrabatten selv.

###

Jeg hørte på programmet til John Peel på BBC på sen kveldstid. Den musikalske bevisstheten ble fort så radikalt utvidet at det fantes plater som Tandy’s ikke hadde i sin katalog. Nå fant jeg fram til Cob Records i Wales, med et tilbud om å skaffe hva som helst som fantes i Storbritannia. Dette gjorde det mulig å få høre en av 70-tallets store underverker, Mike Oldfields «Tubular Bells». Denne kom ut i mai 1973, fikk et ras av sensasjonelle omtaler i musikkpressen, og den står ikke i den ene Tandy’s-katalogen jeg har tatt vare på, fra oktober samme år. Om jeg hadde vært rik nok til å kjøpe den hjemme tok det et år før den var i platebutikkene i Norge. Å høre plater på utgivelsesdatoen var en helt fremmed tanke.

Les også: Verk med nyanser av Lynch

Disse årene falt sammen med en resesjon i britisk økonomi. Slemt for britene, heldigvis for oss. Pundkursen ble halvert i løpet av ti år, og nådde et foreløpig bunnivå i 1976, samtidig som jeg ble ferdig med gymnaset og midlertidig ble industriarbeider med fast inntekt. Denne tida handlet om en ting: Å stemple ut klokka tre, og dra hjem og spille plater. De beste dagene hadde en avstikker til tollkontoret på veien.

Leveringstida varierte fra ei uke til en måned. Følelsen av å ha fått et følgebrev var ubeskrivelig. Og da oppsto det en annen form for spenning. Nå kom det an på hvor travelt opptatt tollerne var den dagen, om de fant det verdt tida si å fylle ut de nødvendige skjemaene, for det som i en større sammenheng var småpenger, men som for meg var små formuer. Det vi omtalte som toll var egentlig merverdiavgiften, på 20 prosent. Det var også en tollsats, med den var bare noen kroner for hver kilo plater. Om de noen gang ble veid, ble de funnet for lette.

Katalogene til Cob Records inneholdt en invitasjon til å stikke innom hvis man var i nærheten. I 1978 la jeg ut på denne pilegrimsreisen, fra den ene lille kystbyen i vest til den andre, til Portmadog i idylliske Wales. Jeg kom til en platebutikk av den gode gamle sorten – bare med et litt større lager enn vanlig.

Det hører med til historien at jeg aldri bestilte ei plate mer fra Cob etterpå. I 1978 fant de norske plateselskapene ut at dette ikke gikk an lenger, og satte ned prisene i butikkene drastisk. Fra blå til rød LP4-etikett, for dem som husker dette. Jeg flyttet til større byer, der det også var platebutikker som drev sin egen parallellimport, og solgte nyheter enda billigere enn de sterkt reduserte norske prisene. Dette ble enden av en æra. Men det var en åpenbaring å se videoen til den walisiske sangeren Duffys «Rockferry» 30 år senere, der også hun avlegger Cob Records i Portmadog et besøk. De er der ennå.

###

Følg Dagsavisen på Facebook!

Kunne vi kjøpt også kjøpt godteri for en billig penge fra utlandet, slik mange har gjort de siste årene? Tanken streifet meg ikke. Alt jeg hadde brukte jeg på plater. Denne besettelsen utsatte til og med øldrikkingen med et par år, av økonomiske grunner. «Det koster ikke mer enn en halvliter», er en vanlig omregningsmetode når noe er ganske dyrt i dag. «Det koster like mye som en LP», tenkte jeg den gangen.

I dag har jeg ikke plass til flere plater. I sin første tid som skolegutt fikk sønnen min sin første matteoppgave. Han skulle gå rundt i huset og telle dører, skuffer, vinduer – og plater! Han så seg rundt i stua, tenkte på boden vår, og det lille kottet, sukket oppgitt og sa «pappa, vi sier 50». En gang på 70-tallet hadde jeg selv regnet ut at jeg nå kunne høre på musikk i et helt døgn, uten å spille den samme plata om igjen.

Jeg spilte nok aldri musikk i et døgn sammenhengende, men det har vel vært nære på. Dette vekker gode tanker om musikk som en luksusvare, et knapt gode som man måtte behandle med respekt. Noe som hadde sine fordeler, fordi platene jeg eide den gangen er sånne som jeg nå kan ut og inn, har hørt utallig mange ganger og har fått et intenst og livslangt forhold til. Med eller uten merverdiavgift.

Les også: Evig musikk 

Mer fra: Nye takter