Vinni og Øystein Dolmen åpnet «Hver gang vi møtes»-showet på Norwegian Wood i går med «God morgen Norge».

Møttes på halvveien

Flatt i friluft, best på TV. Og Anne Grete Preus var dypt savnet.

KONSERT

Samspillet mellom seertall og antall solgte konsertbilletter er uforutsigbart. Å få «Hver gang vi møtes»-suksessen til å gjøre sin første live-opptreden, var et slags scoop for årets Norwegian Wood. Men det var underlig glissent i Frognerbadet da festivalsommeren åpnet i Oslo i går kveld. Konserten skulle filmes for TV-sending (TV-konsept blir konsert blir TV-underholdning, og slik går det hele rundt): «og i den anledning ser det litt stusslig ut hvis alle publikummere er en mil unna scenen», påpekte en lett desperat konferansier Øystein Mund, og ba folk komme lenger fram «så vi får flotte TV-bilder».

 

Uansett hvordan man snudde og vendte på publikum, var det ikke nok folk til å dekke plenen foran sceneområdet da TV-helt Vinni ruslet inn og åpnet showet med sin lett irriterende feelgood-hit «God morgen Norge», med opphavsmann Øystein Dolmen på refrenget. Så kom resten av «Hver gang vi møtes»-gjengen på etter hvert, solo og/eller i duetter: Elvira Nikolaisen, Bertine Zetlitz, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen. Savnet etter sykmeldte Anne Grete Preus var prekært. Ikke bare fordi hun har en kunstnerisk tyngde som konseptet og låtmaterialet trengte. Men når hun ikke kom for å synge sine versjoner av Bertine Zetlitz, Elvira Nikolaisen og Halvdan Sivertsen, gjorde de sine egne sanger selv. Det var liksom ikke vitsen at vi skulle høre Halvdan Sivertsen synge «Kjærlighetsvisa» si for totusende gang?

 

På TV hadde konseptet en viss overraskelsesverdi som liveutgaven helt manglet. Stjernegjengen hadde sjansen til å ta noen nye grep når Preus ikke var med. At de ikke gjorde det, er vel også et tegn på hvor seift dette artistmøtet i grunnen var hele tida. Live ble det trygge gjenhør med kjent materiale, framført uten den helt store gnisten. Bertine Zetlitz og Elvira Nikolaisen har sine styrker som låtskrivere, ikke som tolkere av andres materiale. Der blir de for pregløse, noe liveformatet understreket.

 

Tv-serien var basert på nærhet mellom artistene og intimitet i live-setting. Dette fungerte ikke helt godt overført til stadionrock-format. I stedet ble det «lett underholdning»-babbel mellom låtene, mye prat om hvor glade man var blitt i hverandre, og stadig vekk noen som «skal ta den helt ned litt». Det var strengt tatt aldri nødvendig. Selv ekstranummeret, den vellykkede rap-tolkningen av «Sommerfuggel i vinterland», falt underlig flatt til jorden. Bare Øystein Dolmen, alltid artig, klarte å ta stemningen opp på et anstendig festivalnivå. Men den svartkledde, streit fjes-versjonen av «Adore Me» er helt bisarr - kødder han med oss, Zetlitz eller begge parter?

 

Det seg på litt utover kvelden, til det var nærmere 4.000 på området da Bryan Ferry avsluttet kvelden. Men det spørs om dette blir bra TV. De får spe på med noen bilder av publikum på Tom Petty i kveld. Da er det nemlig utsolgt. Selv om han ikke har vært med på lørdagsunderholdning på TV 2.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no