6
KONSERT
Motorpsycho
Maja Ratkje
Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo
Når mektige «The Tower» smyger seg ut fra scenen på Victoria som ekstranummer, er det som en balsamerende lindring over en kveld hvor Motorpsycho har vist hvilken formidabel kraft de er innen samtidsrocken. De var hovednavn på den første av to kvelder som markerer plateselskapet Rune Grammofons 20-årsjubileum, og de kvitterer for husrommet med en konsert som strekker seg to og en halv time og inn i et musikalsk landskap der de selv er kompromissløse forvaltere av sine egne visjoner. Det er med andre ord duket for veiarbeid, en økt av det slaget vi kjenner fra deres mest uforutsigbare konsertøyeblikk og som er blitt gjort tilgjengelige gjennom albumserien «Roadworks».
Les også: Feirer super grammofonlyd – Rune Grammofon og Smalltown Supersound jubilerer i stor stil
Det er en konsert uten varselskilt, og planen som ligger bak blir gjennomført med fullt overlegg uten å gi noe ekstra ved dørene. Sånn sett understreker de budskapet levert av kveldens første artist, Maja Ratkjes suggererende soloimprovisasjon over blant annet elektroniske loops, vokal, theremin og plastfolie, som buktet seg gjennom et uforsonlig musikalsk støy- og elektronika-terreng. Der ble mantraet «slagordet» hentet fra tittelen på en tidligere Rune Grammofon-utgivelse, «Money Ruins Everything». Verken Ratkje eller Motorpsycho gjør dette for pengenes skyld, men det var uansett et sus av eksklusivitet over at akkurat Motorpsycho kunne oppleves på den relativt beskjedne Victoria Nasjonal Jazzscene, så tett på publikum at scenen ble stedet der dr fremste kunne plassere ølglassene. Dagen før den for lengst utsolgte konserten på Victoria annonserte de «egen» konsert på Sentrum Scene, i kjølvannet av det kommende albumet «The Crucible» som innleder bandets 30-årsjubileum i 2019. Men denne kvelden var viet den mentale bevisstheten rundt det å være tilknyttet et plateselskap som opererer i alle gråsonene og som hedrer den musikalske tøylesløsheten og fritenkingen.
Les også: Motorpsycho: Gjenfødelsen
I et konsertsett der låter fra fjorårets mesterverk «The Tower» dominerte, skapte det store, vidstrakte og utflytende frirom av det slaget kun Motorpsycho er i stand til når de forsvinner inn i sin egen sfære og drifter videre mot det ukjente hvor improvisasjonen rår. Du trenger knapt to hender for å telle antallet låter de spilte på Victoria, siden instinktet tok dem lenger enn langt på brorparten av dem, men du bør ha frisk lagringskapasitet for å ta innover deg nyansene og detaljene i alt de foretar seg på veien utover å rive deg viljeløst med på et dronende og massivt ritt de alene definerer. Og ordtaket om at veien blir til mens man går holder fortsatt vann, selv om de selvsagt har et mål langt der framme.
Kjernetrioen som består av bassist og vokalist Bent Sæther, gitarist og vokalist Hans Magnus «Snah» Ryan og trommeslager Tomas Järmyr, var for anledningen forsterket med Lars Horntvedt (fra blant andre Jaga Jazzist). Uten saksofonen denne kvelden, men med gitaren, tangenter og tverrfløyte, og uansett i ett med trioen som med Järmyrs inntreden rundt utgivelsen av «The Tower» ser ut til å ha en mer intuitiv dreining i retning det improvisatoriske. Sæther har fortsatt hånda på roret ute på flanken, men i Järmyr har han og Snah fått en trommeslager som lar kompetansen aktivt definere det atmosfæriske i et konsertsett som dette. Han begrenser seg ikke til å «slå følge», men bruker hele trommesettets fysiske reisverk til å bygge strukturer i musikken som ikke har vært like framtredende hos Motorpsycho tidligere. Og at det siste årets omfattende turnering har gjort dem samspilte til fingerspissende er det ingen tvil om.
Les også: Hedvig Mollestad Trio: Tøffere blir det ikke
I det hele framstår denne straks jubilerende utgaven av Motorpsycho som en av de mest samspilte i bandets historie, i den forstand at det eksperimentelle, det improvisatoriske og det prøvende og grenseutfordrende faller mer naturlig inn under konseptet. I det ligger en risiko som er større enn noen gang, og det skaper en unik dynamikk i alt de gjør, fra de søkende gyver løs på det hele med utgangspunkt i «Un chien d'espace» fra «Angels and Daemons at Play» før de setter kloa i låter fra «The Tower», blant dem «Ship Of Fools», «The Cuckoo» og «Bartok Of The Universe», der improflyten er like imponerende og vektløs som den fantastiske låttittelen indikerer. De koster også på seg en «klassiker» som «Starhammer» før det hele er over i en konsert der selv ekstranummeret kunne fylt et helt konsertsett levert av visse andre band.
Motorpsycho – og for all del også Maja Ratkje – på Victoria i anledning et jubileum, ble en manifestasjon av ikke bare bandet i seg selv, men av premissleverandører som nettopp Rune Grammofons aktive rolle i å gjøre norsk musikk langt rikere enn det som legges inn på radioenes spillelister og promoteres i de kommersielle mediene. Om få måneder er det Motorpsycho selv som jubilerer. Det blir et brak vi ikke gleder oss mindre til etter konserten på Victoria.