Nye takter

Motorpsychos fantastiske reise

Med dette avsindig ambisiøse prosjektet minner Motorpsycho om at rocken fortsatt kan være fantastisk.

Dagsavisen anmelder

ROCK

«The Death Defying Unicorn»

Motorpsycho and Ståle Storløkken

Rune Grammofon

Åtte strykere, åtte blåsere og fire mann i en båt, lastet med progrock og støyjazz: Motorpsychos nye plate får bandets forrige epos – «Heavy Metal Fruit» (2010), med låter som 21 minutter lange «Gullible‘s Travails Pt 1–4» – til å virke som en skranglete punksingel.

Den doble CD-en med «The Death Defying Unicorn» er en videreutvikling av et bestillingsverk for Moldejazz 2010. Bandets keyboard-kollaboratør Ståle Storløkken koblet dem sammen med Trondheim Jazzorkester, og da de først var i siget, tok de med seg Trondheimsolistene også, pluss jazzfiolinist Ola Kvernberg og altmuligmann Kåre Chr. Vestrheim.

Mange har feilet stygt med denne typen «rock møter orkester og ordentlig musikk»-opplegg. Men for Motorpsycho er dette en realisering i stor skala av noe som har ligget i dem helt siden de startet. Tidlig på 90-tallet spilte de grungerock og snakket om John Coltrane, med konsertplakater og platecover inspirert av progrockestetikk. Sjøfartrock-fakta: Motorpsychos nye plate er et par minutter lengre enn Yes' utskjelte «Tales From Topographic Oceans» (1973). Men allerede fra tittelen av erkjenner «The Death Defying Unicorn» det latterlige ved progrockens ville 70-tallseksesser. Samtidig som denne plata feirer rockens potensial til å transportere lytteren hinsides tid og sted, inn i en altoppslukende verden av lyd.

«The Death Defying Unicorn» skal framføres i Operaen senere i år og følger noen av operaens konvensjoner. Det starter med en orkester-ouvertyre, før bandet slår an en dyp fuzzbass-tone og introduserer historiens hovedperson: En ung mann som blir tatt for krypskyting og får valget mellom å bli henrettet eller å dra til sjøs. Motorpsychos Bent Sæther har skrevet en real røverhistorie på snirklete arkaisk engelsk, med litteraturliste i innercoveret, der han anbefaler oss å lese «Moby Dick» eller «Odysseen», med begrunnelsen «some real class never hurt anybody». Så sant, så sant. Idiotrock er overvurdert.

Her er sjømonstre, haier, greske myter, malstrømmen fra Poe og/eller Homer, og visjonene om en underjordisk verden som også Holberg har fantasert om. Vår sjømann gjennomgår sult, galskap, mytteri og forlis, fram mot eksistensielle erkjennelser. Musikken bølger, stormer og svirrer så lytteren blir like svimmel og forvirret, fortapt til sjøs. Høydepunktene her, når strykerne og jazzorkesteret og bandet sammen løfter hverandre til nye høyder, er blant de største stundene i Motorpsychos platekarriere. Men det er også noen partier med mellomspill fra Trondheimsolistene som virker lite integrert i helheten og som får framdriften til å stoppe opp, mer enn å bringe verket videre. I «Heavy Metal Fruit» var det også noen sterkere melodilinjer.

Dette trekker likevel ikke vesentlig ned for helhetsinntrykket av to CD-er spilt mange ganger allerede: «The Death Defying Unicorn» er en kunstnerisk triumf for Motorpsycho. Etter over 20 år som band skaper de sin mest storslåtte musikk akkurat nå.


I salg fredag.

Spiller på Sentrum Scene 16. mars.