Motorpsycho: «The Crucible» oser av musikalsk kraft

6

Motorpsycho

«The Crucible»

Rune Grammofon

I sitt 30 år framstår Motorpsycho som en fortsatt unik og uforminsket kraft innen norsk musikk. I et spenn fra et så vel lokalt ståsted i Svartlamoen-sfæren i Trondheim, som til en helhjertet nasjonal og internasjonal fanbase få band kan vise maken til, møtes alt de gjør med dype forventninger og kritiske blikk. 2019 blir i så måte et nøkkelår i bandets karriere, preget ikke minst av samarbeidet kunstneren Håkon Gullvåg og arbeidet med å tolke hans malerier i et musikalsk bestillingsverk til Olavsfestdagene i hjembyen, som så skal videre til Øyafestivalen i Oslo.

Les også: Motorpsycho som bestilt til Øyafestivalen

Gullvågs sterke metaforer og eksistensielle motiver preger også omslaget til «The Crucible», albumet som på mange vis innleder trioens jubileumsår, I så måte videreføres det visuelle blikkfanget fra 2017-albumet «The Tower», som undertegnede karakteriserte som bandets «gjenfødelse» og som «bandets letteste, fineste og mest finurlige øyeblikk i karrieren, samtidig deres mest komplekse og sammensatte verk», som det står i anmeldelsen. Åpningssekvensen i låten «Psychotzar» kroner på mange vis «The Towers» grunnleggende uttrykk, men denne «tsaren» får ikke beholde makten lenger enn som så. Lenge før den nesten ni minutter lange låten er ferdig har trioen nok en gang jaget nye horisonter og rullet ut en fortsettelse som for mange vil være forvirrende.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Omslaget er Håkon Gullvågs maleri Egypts hær drukner.

«Psychotzar» er «The Crucible»s korteste låt. Eller skal vi kalle den et verk, i likhet med de to andre bidragene til albumet som klokker inn på 40 korte minutter. Den som har ventet et nytt album som skal slynge ut korte, lettfattelige Motorpsycho-»hits» vil øyne et håp med åpningslåten, men vil ellers få mye å tenke på. På sett og vis er «The Crucible» en naturlig fortsettelse inn i den kompleksiteten «The Tower» åpnet for, og den er ikke minst et produkt av en trio der den nye trommeslageren Tomas Jämryr har bidratt til å forme et liveuttrykk som gir bassist/vokalist Bent Sæther og gitarist/vokalist Hans Magnus «Snah» Ryan fornyet rekkevidde og improvisatorisk egenart. En av de beste liveutgavene av Motorpsycho slik de framstår her og nå er et åpenbart premiss for «The Crucibel»s storslåtte perfeksjon. Det gjennomsyrer den musikalske tankeflukten, stramheten i produksjonen (Deathprod og Andrew Scheps) og begrensningens kunst uten å ramme overskuddsfølelsen.

Les også: Motorpsychos triumfferd mot perfeksjonen

Midtstykket «Lux Aeterna» griper klarest tematikken som ulmer i albumets mer eller mindre bevisste utforming. Mange før Motorpsycho har knyttet uttrykket fra de katolske messene for de døde til musikk, blant dem Terje Rypdal, György Ligeti (brukt i Stanley Kubricks «2001 – En romodyssé») og Clint Mansell og Kronos Quartets komposisjon til hovedsporet i filmen «Requiem For The Dead». Motorpsychos versjon er en messe verdt, nydelig respektfull og ømt formet over dette evighetstemaet som handler om lys og mørke, smerte og frisettelse. Slik også med Bent Sæthers komposisjon, som går fra det smule til det eksplosive, og hvor midtpartiet blir som en skjærsild av målrettet improvisatorisk støyynde, det hele hjulpet med Lars Horntveths infernalske saxspill og Susanna Wallumrøds balsamerende vokal.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Motorpsycho live. Fra venstre Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Tomas Järmyr. Foto: Mode Steinkjer

Og det er mot slutten av «Lux Aeterna» at et av albumets høydepunkter formes som en manifestasjon av tankens flyt mellom det avslørende lyset og det infernalske mørket, lik et Gullvåg-maleri. Den øsende stormen av improvisasjonstung droning gir seg og bandet slipper lyset inn gjennom å la gitaren lokke inn «eternal light», ordene som peker mot Lux Aeterna i det opprinnelige rekviemet og som fjerne smerten til det ikke er mer å si. Store, vidåpne, ville og vakre landskap definert gjennom ekkoet av folkinspirert rock og mange av de øvrige musikalske impulsene fra rock, prog, psykedelia, punk, samtidsmusikk og jazz som bandet alltid har latt seg inspirere av.

Les også: Spidergawd: Mesterlig fra Norges definitive Borten

Med det avsluttende tittelkuttet dobles innsatsen, og ikke bare i minutter. Kreditert både Sæther og Ryan er det noe av det mest massive bandet har laget, og om «Lux Aeterna» muligens er en liten hyllest til «2001 – En romodyssé», er det med denne de virkelig jager det kaleidoskopfangede lyset gjennom et kompleks sonisk mesterverk av energieksploderende spill, varsomme utpakkinger og lekne variasjoner over repeterende musikalske temaer. Samspillet mellom bandets tre grunnleggende bestanddeler gitar, bass og trommer er eminent, og rikdommen, kontrastene og ambisjonsnivået i verket et pekepinn på at Motorpsycho sikter mot en ny høyde i en allerede lang karriere. Fem minutter ut ligger veien åpen for en vokaldel som poengterer den allmenne tematikken som ligger i et uttrykk som «The Crucible», en smeltedigel av menneskelige tanker, håp og gjerninger, og for alltid definert i Arthur Millers drama. Motorpsycho løfter de små elementene inn i en helhet så stor og omfattende og etter hvert knusende tung og Järmyr-hamrende at verket utgjør en perfekt andre akt av et album som plasserer Motorpsycho i midten av sitt eget rike.