Nye takter

Morrissey når nye dybder

Morrisseys debut som skjønnlitterær forfatter er i beste fall en dårlig spøk.

ROMAN

Steven Patrick Morrissey

«List of the Lost»

Penguin

Det har vært et dårlig Morrissey-år. Og det ble nettopp enda verre. Sist uke erklærte Morrissey at han ville slutte å opptre i Storbritannia. I går publiserte han sin første roman. Den er elendig langt hinsides det man kunne ha grunn til å frykte. Han viste noen fine litterære takter i sin selvbiografi fra i fjor. Men en roman er en helt annen disiplin, som Morrissey ikke behersker, og heller ikke viser noen egentlig vilje til å ta alvorlig.

«List of the Lost» er en kortroman eller langnovelle på 128 sider, forsøksvis en historie om fire unge sprintere på et amerikansk college i 1975, som forbereder seg til et stort stafettoppgjør: «Ezra. Nails. Harri. Justy» – romanen åpner med å liste opp navnene deres, som et ekko fra refrenget i Morrisseys «Now My Heart Is Full» – «Dallow, Spicer, Pinky. Cubitt», som igjen var et ekko fra Graham Greene-romanen «Brighton Rock». Språkføringen i boka er gjenkjennelig fra Smiths- og Morrissey-låter: Den tettpakkede stilen, adjektivene, overdrivelsene, bokstavrimene («teasing Twitter», «jejune jesting», «you, pumpkin of my pumping heart», alle innenfor to-tre sider). Og fikse one-linere – «I need a stiff drink and a long sleep, or a long drink and a stiff sleep». Alt som har gjort Morrissey stor som låtskriver.

Men i langformat blir det fort for mye. Han dynger på med alt han har så teksten blir ugjennomtrengelig. Først forsøker Morrissey å forfølge en slags handling. Men raskt blir romanrammen bare et påskudd for en rekke tordentaler om Morrisseys vante temaer – dyrevern, Thatcher, klassesamfunn, skolevesen, amerikanere er dumme, TV-nyhetene er teite. Med stor selvhøytidelighet hamrer han inn de mest åpenbare poenger som om han var den første som tenkte dette. Dialogene er så oppstyltet at de etter hvert bare blir monologer. De mange sexscenene er så latterlig overspente at juryen for årets Bad Sex Award ikke trenger lese mer enn én bok i år.

Vi som har holdt ut med Morrissey gjennom et langt liv kan prøve å ta boka som et utslag av hans bisarre humor, at dette er en burlesk spøk, at Morrissey skulle snu seg på siste side og si «hva? Likte dere ikke boka mi?», med et ondt glimt i øyet, som om det er vi som er blitt lurt. Det kan han ikke slippe unna med. For langt inni teksten et sted skimtes den Morrissey som lengter etter livslyst, søker ømhet, roper om å være menneskelig og bli elsket. Men dette er en bok ikke engang en mor kan elske.

Les flere bokanmeldelser og mer om bøker på dagsavisen.nos bokseksjon

Mer fra Dagsavisen