Moderne britiske tider med Sleaford Mods

Forfriskende innslag av piss n' vinegar fra den britiske kultduoen.

Sleaford Mods
Vindfruen, torsdag
5


Et LCD Soundsystem etter budsjettkutt. Et Pet Shop Boys fra kommunale boligblokker. Britiske Sleaford Mods inviterer til mange artige sammenligninger, men Nottingham-duoen er først og fremst artige i seg selv, ja mer enn det: De er et nødvendig korrektiv av grim sosialrealisme i en stadig mer virkelighetsfjern britisk musikkbransje. Gjennom ti år og en imponerende mengde album og EP-er, med geniale titler som «Austerity Dogs» og «English Tapas» har de skildret et land på full fart mot et realt kræsj. De var lyden av Brexit før Brexit, om du vil.

Les også: Alt om Øya 2018

Vokalist og tekstforfatter Jason Williamson burde for lengst fått litterære priser. Med seg har han Andrew Fearn som lager kunstferdig minimalistiske bakgrunner, og ellers holder rock n roll-ånden i liv på scenen: Han setter igang låtene med et tastetrykk, og står smilende foran Mac-en med en boks øl i hånda mens Williamson kjører sitt helt egenartede show. Med et moderne-dans-for amatører-aktig kroppspråk beveger han seg i små sirkler rundt og rundt seg selv, og speiler følelsen av å være fanget som går igjen i låtene.

Følg Nye Takter på Facebook her

Live blir det faktisk tydelig – de har ikke gjort så mange konserter i Norge – at det er rikt med nyanser i Sleaford Mods’ monomant enkle uttrykk. På sett og vis blir låtene til sosialrealistisk britisk drama like mye som en rock-konsert. Williamson dramatiserer tekstene sin med enkle små midler, banker opp mikrofonen for eksempel, eller bytter stemmer og posisjoner. Noen ganger er han rett-fram sint mann – «pretentious little bastards on social media», andre ganger gjør han narr av «working class rage», hele tiden hamrer han løs på britisk pompøsitet og illusjoner om storhet. I stemmen hans er det et ekko av John Lydons jamrende, snerrende «no future in England’s dreaming». Eller som Williamson sier det: «This is how it’s gone down in the United Kingdom – shithole shithole shithole” og messer videre «shithole shithole shithole» 20-30 ganger mens låten toner ut.  Og så gliser han. De er tross alt stolte briter!
Sol og utescene er i utgangspunktet ikke Sleaford Mods’ format, de hører hjemme i bakrom på pub-er og klubber med øl på gulvet og ulovligheter på do. Likevel klarte de å vinne over et nysgjerrig Øya-publikum med humor, energi og rettferdig harme.