Moddi: Tenk om det kan nytte

5

Moddi

«Like In 1968»

Propeller

51 år etter 1968 går verden sin skjeve gang, mot undergangen er mange redd for, men Moddi har ikke tenkt at vi skal gi oss så lett. Overbevisningen og engasjementet hans er det i hvert fall ikke noe å si på.

Det nye albumet begynner forsiktig med «Beneath The Cobbelstones», «under brosteinen», en referanse til de som brøt opp brostein og bygget barrikader under studentopptøyene i Paris i 1968. Moddi ble født 18 år senere og opplevde ikke denne tida selv, drapene på Martin Luther King Jr og Robert Kennedy, Praha-våren med påfølgende russisk invasjon i Tsjekkoslovakia, men også med en følelse av at «vi gir oss faen ikke» – med sterke kulturelle ideer som en naturlig reaksjon.

Les også: Gir nytt norsk liv til låter av Spice Girls, Björk, Astrid S og Joni Mitchell (Dagsavisen+)

De samme kampene kjempes fortsatt. «50 years may have passed since then/But it’s never to late to start caring again», synger Moddi. Vi ser alltid nye opprør, foreløpig har siste skrik vært for klimasaken, og selv om det kan virke håpløst er det mange som aldri gir seg. Du kan gjerne kalle Moddi en drømmer, men han er heldigvis ikke den eneste. Albumet hans er fullt av nye kampsanger. De fleste er forsiktige i formen, men sterke i innhold.

«Little By Little» er så fin som det går an å lage. Den handler om alle de små tingene kan gjøre en forskjell, og at det går an å begynne med seg selv. Tenk om det kan nytte, med sang. Plateomslaget viser skarp skyts, kanskje en sånn 12.7-millimeter fra Raufoss ammunisjonsfabrikk, som har gitt navn til sangen «12.7». Kula til Moddi er malt i psykedeliske flower power-farger, et kjent kunstnerisk trekk for 50 år siden. Sangen er vakker, teksten beskriver grusomhet, som en svært effektiv kontrast.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Igjen har Hasse Rosbach produsert albumet til Moddi. «Like In 1968» er dessuten spilt inn med Tor-Egil Kreken (bass) og Kjetil Steensnæs (gitar) fra Darling West, Martin Langlie fra Valkyrien på trommer, fiolinisten Håkon Aase, og TrondheimSolistene, for en ekstra strøken finish.

Sangen som slår hardest her er «It’s Back», om fascismens nye ansikt, tilbake for å få deg til å føle deg «great again», helt til det ikke er noen vei tilbake. «Kriegspiel» høres morsomt nok ut som en ny sang av gode, gamle Madness i sin beste form, men våre engelske venner har så vidt jeg veit aldri laget en hyllest til Frode Berg, som er spionsiktet i Russland. Ikke at dette går så veldig tydelig fram av teksten. Det gikk ikke an å høre at singelen «Michael Caine» med Madness handlet om konflikten i Nord-Irland heller, men stemningen i sangen til Moddi er til å ta og føle på. Strykerne og et barnekor gjør sammen dette til ei jublende protestvise, med et spørsmål i refrenget om hvem det egentlig er vi slåss for.

Hele albumet slutter så lavmælt som det går an, med «You Can Always Give Up», en from bønn om ikke å gi opp likevel, selv om han er blitt bedt om å klippe håret, selge gitaren og bli voksen. La ham være ung!