Nye takter

Minner om storhet

Crosby, Stills & Nash har kanskje sett sine beste år. Til gjengjeld var konserten deres for et fullsatt Oslo Spektrum full av gode minner om deres aller beste stunder.

Dagsavisen anmelder

4

KONSERT

Crosby, Stills & Nash

Oslo Spektrum

«It’s been a long time coming», synger de. Ti år er gått siden sist David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash var i byen, men i deres perspektiv blir ti år en liten parentes. Trioen kommer på scenen, og begynner med 45 år gamle «Carry On». Med et femmannsband i ryggen, trommelegenden Russ Kunkel stødig bakerst. De banker og skraper i Oslo Spektrum, nesten som det var Neil Young og Crazy Horse som var i byen, og vi kunne umiddelbart mistenke de tre herrene for å planlegge å pakke inn stemmene sine ekstra godt. Men det kommer et punkt i «Carry On» der alle må synge a cappella – og det virker. I alle fall godt nok.

Gruppa fortsatte med «Long Time Gone», «Marrakesh Express» og «Military Madness». Både trivelige og tankevekkende sanger på en gang. Som bekreftet at stemmene til Crosby og Nash er i rimelig fin form, mens Stills sliter veldig med sangen. Han var nesten ikke til å kjenne igjen i «Southern Cross», men kompenserte alltid med å spille noen formidable gitarsoloer, som mer enn reddet kvelden for hans del. En versjon av Buffalo Springfields «Bluebird» ble derimot et litt for ambisiøst prosjekt.

I denne perioden av konserten gikk det litt trått. Trioen spilte sin litt for høytidelige religionskritiske «Cathedral», sin litt for sukkersøte «Our House» og en litt for lang versjon av tittellåten fra «Déjà Vu», strukket ut med en velment, men langdryg introduksjon av hele bandet. Så kom pausen, som vi må unne herrer i deres alder, men som alltid fører til at framdriften i konserter blir ødelagt. Når de startet på nytt kom en pen «Helplessly Hoping», før de begynte å spille noen nyere sanger som de har laget hver for seg. Anstendige sanger, men ikke sånne man vanligvis fyller Oslo Spektrum med.

Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos Nye Takter-seksjon

Høydepunktet på kvelden kom da Crosby og Nash sang førstnevntes «Guinnevere», konsertens eneste helakustiske stund. En stor gåsehudopplevelse. Vi kunne ønsket oss alle tre alene med kassegitarer en stund til, men de plugget fort inn igjen, for å understreke at CSN også var et stort rockeband. En stemme i salen ropte på Neil Youngs «Ohio», enten for å være morsom eller for å vise uforstand.

Protestsanger skulle det bli likevel. Kvelden gikk mot slutten med tre av de mest formidable fra 1969 og 1970, «Chicago», «Almost Cut My Hair» og «Wooden Ships». Framført med fremragende elektrisk, entusiastisk og anarkistisk tyngde. Kos or orden ble først gjenopprettet i ekstranumrene, med «Teach Your Children» og til slutt «Suite: Judy Blue Eyes». Der Stills igjen bare måtte gjøre så godt han kan. Nesten magisk var det da han begynte å tukle med gitaren etter det første verset, akkurat der han i det berømte «Woodstock»-opptaket ber lydmannen justere lyden i instrumentet.

LES OGSÅ: Gode ting er tre igjen

Når de velger en så krevende avslutning begynner det å bli klart at dette er noe Stephen Stills virkelig ønsker. Stemmen når ikke gamle høyder i det hele tatt, men at han vil vise den fram likevel, med alle sine mangler. Det høres ikke så pent ut som det kunne gjort, men som det heter i teksten, det pirrer langt inn i marg og bein. Ikke minst når vi får stemmene til Crosby og Nash på toppen. "Suite: Judy Blue Eyes" ender som et stort, stolt øyeblikk. Den stående applausen fra 7.000 var fullt fortjent.