Motorpsycho med Kenneth Kapstad, Bent Sæther og Snah. FOTO: MIMSY MØLLER

Mettende musikk

Motorpsycho gir ut et nytt monster av et album.

 

5

Motorpsycho

«Here Be Monsters»

Rune Grammofon

Motorpsycho holder på med så mye rart at det er godt å høre dem igjen på et helt alminnelig album også. Det vi si, alminnelig blir det jo aldri fra denne kanten, men «Here Be Monsters» er igjen en egen størrelse, tre kvarter lang denne gangen, som minner oss om at Motorpsychos veier er uransakelige – og likevel langt på vei forutsigbare. Motorpsycho finner sin egen tilstand fra gang til gang, men er likevel godt gjenkjennelige.

Etter det korte preludiumet «Sleepwalking» på piano åpner albumet på ordentlig med 10 minutter lange «Lacuna/Sunrise». Tittelen høres ut som en referanse til Black Sabbaths stemningsfulle «Laguna Sunrise», en stille oase på deres fjerde album, som ellers ikke har noe med Motorpsychos låt å gjøre, bortsett fra å være like betryggende vakker. Teksten er riktignok full av «blood», «snot», «gunk» og «hell», formuleringer uten gjenklang i den særdeles behagelige lyden som utvikler seg utover i det lange sporet. Låten får plass til en egen jamsekvens, en tung groove fra Bent Sæther og Kenneth Kapstad som gitaristen Snah eksellerer oppå. Litt som Grateful Dead på «Terrapin Station», sånn at vi får nevnt dem denne gangen også.

LES OGSÅ: Da Motorpsycho havnet på institusjon

«Here Be Monsters» startet som et bestillingsverk for Teknisk Museums 100-årsjubileum. Det ble framført bare en gang, men har fått et nytt liv nå. Uten Ståle Storløkken, som ikke hadde anledning til å være med på innspillingen, men ideene hans er her kanskje ennå. Spesielt på instrumentalen «Running with Scissors», med stemninger fra lyse fusionfantasier fra 70-tallet. «I.M.S.» er den mest konforme rockelåten på albumet. Igjen med fare for å innbille meg referanser som ikke er påtakelige, men bare kuriøse: Når «I.M.S» slutter med et lignende crescendo som Edgar Winters «Frankenstein» stopper Motorpsycho med bare et lite pling i stedet for et stort smell. Enten er det stor humor, eller bare et morsomt sammentreff av motsetninger. Motorpsycho gir igjen plass til en coverlåt også, Terry Calliers «Spin, Spin, Spin», som de i den lille skriften på omslaget avslører de har lært av den psykedeliske 60-tallsgruppa H.P Lovecraft.

Det største monsteret på «Here Be Monsters» er avslutningen «Big Black Dog». Nesten 18 minutter, fra «sunlight»-harmonier til å begynne med, via en mye større psycholyd, opp til et stort symfonisk mellotronsug, ned igjen til motorriffing, og tilbake til harmoniene til slutt. Dette er progrock på sitt mest eksemplariske. Uten ambisjoner om å imponere, bare å glede seg selv og andre med store overraskelser og en enda større forkjærlighet for veldig mye musikk.

Motorpsycho spiller på Rockefeller i Oslo 2. april, Folken i Stavanger 8. april.

LES OGSÅ: Kaosnatt i Operaen