Mens vi venter på Spellemann

En rekke fremragende representanter for musikknorge strålte om kapp da listen over nominerte til Spellemannprisen ble lagt fram på Grand Hotel fredag formiddag. De store grossistene Sondre Justad (4 nominasjoner) og Sigrid (3), glimret begge med sitt fravær. Men ellers sirkulerte de, Ina Wroldsen (3), Emilie Nicolas (2), Fay Wildhagen (2), Thea Hjelmeland (2), og det store flertallet som de færreste kjenner igjen sånn med en gang.

Spellemannprisen deles ut i 24 klasser, pluss hederspris og Årets Spellemann. Programlederne Julie Bergan og Tarjei Strøm bruker 20 minutter bare på å lese gjennom lista over de nominerte, selv om de gjør det fort og effektivt. Når selve priskvelden kommer skal det være plass til noen som opptrer også innimellom, for ikke å snakke om taler fra prisvinnerne. Dette kommer til å ta tid. Det er vanskelig å forene med moderne krav til TV-underholdning. Den tid, den sorg får vi si, siden det er fortsatt er veldig lenge til prisene deles ut.

Les også: Spellemann-startfeltet: Sondre leder med fire foran Sigrid og Ina

Som vi har kommentert før på disse sidene: Årets Spellemannpriser deles ut ulovlig seint, 30. mars. Showet kommer sterkt forsinket fordi NRK prioriterer «Den ultimate agent» denne vinteren og våren – en serie som allerede regnes en kvalifisert fiasko. P2s program «Studio 2» tok seg veldig god tid til å diskutere krisen for alle prisshowene torsdag, uten å komme inn på Spellemannprisen. Det kan tenkes at slike show har utspilt sin rolle som seermagneter, men som kulturformidling har de fortsatt en viktig funksjon.

I sin spalte i Musikkmagasinet til Klassekampen skrev folkemusikeren Anne Hytta at «prisen betyr stadig mer for oss musikere som ikke herjer eteren til daglig. Prisen blir en sjelden anledning til synlighet blant det brede lag av befolkningen, en eksponering som gir mulighet til at et publikum som aldri har hørt om musikken vår blir nysgjerrige på å høre hvordan den høres ut.» Når dette kommer fra dem som driver med dette til daglig, så bør man høre etter, og spørre seg om det brede norske musikklivet også burde ha en plass i lisensfinansiert fjernsyn.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Kampen om å bli kåret til «årets album» står mellom utgivelser fra Emilie Nicolas, Sondre Justad, Unge Ferrari og Rotlaus. De to siste representerer slik tekniske pussigheter som at de kan ha levert årets album, uten å nå opp i sine egne sjangerklasser. Rotlaus representerer dessuten den voksne, folkelige populærmusikken, som ikke har noen opplagte klasser å høre til i lenger. Den omdiskuterte indieklassen er ikke lenger en kategori for skranglete rockeband, men presenterer både Okay Kaya og Thea Hjelmeland, som sto bak to av de mest annerledes popplatene i fjor. Vi merker oss også at en av fjorårets fremste musikkprofiler er dobbeltnominert i jazzklassen – Hanna Paulsberg, både med trioen Gurls, og sitt eget Concept med «Daughter Of The Sun».

Den åpne klassen er åpnere enn noensinne, med så forskjellige nominerte som Geir Sundstøl, Anja Garbarek, Harpreet Bansal og Amgala Temple. Hvordan det går an å avgjøre hvem som er «best» av disse kan vel ingen gi et fornuftig svar på. Jeg vil også framheve at en personlig favoritt som Vårin, med debutalbumet «Even if I Started Seeing Rainbows», ikke er nevnt i det hele tatt. Andre personlige favoritter som Kristin Asbjørnsen, Frøkedal og Restore To Past passet heller ikke inn i noen av kategoriene. Som så ofte sagt før, det blir ikke skikk på Spellemannprisen før jeg får kåre alle vinnerne selv.

Hovedprisen som Året Spellemann har ikke nominasjoner. Vi har tatt feil før, men tar sjansen på å utrope Sigrid til favoritt i år. Allment populær, skamrost av anmeldere, hardt arbeidende med konserter, og dessuten innenfor det som ofte har vært et hovedkriterium de siste årene: Kjent i utlandet. Det går ikke an å se hvordan hun kan unngå denne utmerkelsen. Hvis ikke komiteen forsøker å overraske igjen, og gir den aller gjeveste prisen til Mads «Sommerkroppen» Hansen, når han likevel er der for å konkurrere om å ha laget årets låt? Kanskje den mest kuriøse nominasjonen i Spellemannprisens historie ...