For første gang låter James Hetfield og Metallica mer som fornøyde voksne arbeidstakere enn som frustrert arbeidsløs ungdom.

Menn i svart

«The Black Album» i strålende solnedgang og 25 graders varme? Noe stemmer ikke helt, og igjen må vi oppleve at sceneshowet til et arenaband blir sterkt svekket av lyse norske sommerkvelder.

KONSERT

Metallica

Valle Hovin

 

Denne gangen er Metallica på turné for å spille sitt såkalte «svarte album» i sin helhet. Det vil si, de har også antydet at de er på turné igjen allerede for å få mest ut av sitt europeiske publikum før finanskrisen innhenter dem også. Det er ikke så lenge siden sist de var i landet, men på Valle Hovin er det fullt nok en gang. Selv har jeg bare sett Metallica i Oslo Spektrum før. Det første bandet som beviste at det gikk an å gjøre ordentlige rockeshow i det store lokalet. Valle Hovin får de ikke gjort så mye med. Her er det vanskelig å nå ut til alle de 40.000 med stor stemning hele den to timer lange kvelden.

Som på den opprinnelige «Black Album»-turneen begynner kvelden med tema fra en gammel western. De gode, de onde og de grusomme er tilbake. Metallica varmer opp til sitt hovedtema med «Hit The Lights», og en liten rekke andre låter som er enda eldre enn «The Black Album». Å høre et fullt fungerende band gjøre en konsert med én sang av nyere dato («Hell And Back») er bemerkelsesverdig. Vi hadde ikke akkurat ventet noe fra «Lulu», men likevel er dette en lang nostalgitripp fra gruppa. Ikke noe galt i det, og for deres stadig eldre publikum er det en gavepakke.

En kort film tar oss tilbake til 1991, og utgivelsen av albumet som bare ble kjent som «The Black Album». Metallica spiller sitt svarte album fra slutt til begynnelse (ja, omvendt rekkefølge). Men de sliter en stund med å engasjere menneskemengden bakover på skøytebanen. «The Black Album» har noen dryge låter mot slutten, og her kommer de altså til å begynne med. Ikke før med en gnistrende «Of Wolf And Man» er det kontakt med hele arenaen. Da skulle vi tro at festen var i gang, men den etterfølges av en forbausende tam «Nothing Else Matters». Så restarter de maskineriet, det begynner å skumre over oss, og kvelden tar endelig form. «Wherever I May Roam» kan ikke feile, med «The Unforgiven» får de tak på føleriet også. Avslutningen med «Enter Sandman» engasjerer for første gang hele Valle Hovin.

Etterpå byr Metallica på enda et lite utvalg enda tidligere låter. «One» framføres komplett med alt som hører med av fyrverkeri og høye smell, og det er blitt mørkt nok til å se laserstråler også. James Hetfield kommanderer publikum ut i allsang på «Seek And Destroy». Sånn kommer Metallica fra enda en oslokonsert med æren i behold. Med et lite forbehold. Det er kanskje denne vissheten om at de turnerer i forhold til finanskrisen som er litt ubehagelig, men for første gang låter Metallica mer som fornøyde voksne arbeidstakere enn som frustrert arbeidsløs ungdom. Og vi sitter igjen med et betimelig spørsmål: Vil den hardeste, mest fysiske metallrocken kunne framføres ordentlig overbevisende på konserter når utøverne begynner å bli gamle? De får legge seg i hardtrening til finanskrisen går over.