KONSERT
Manu Chao
Orange Scene, Roskilde
ROSKILDE (Dagsavisen): Med mikrofonen dunkende taktfast mot hjertet så hele den store Roskilde-sletta fikk samme puls som Manu Chao, ga den franske punkrytmelegenden en konsert på Nord-Europas største festival som lover mer enn godt for hans forestående Norgesbesøk senere i sommer. Med et nytt band i ryggen, kvartetten La Ventura som alle er like hyperaktive og åpenbart fotballgærne som frontmannen selv, har Manu Chao gått tilbake til røttene, nesten på nivå med Mano Negra, og fyrer av sine kjente hits med et tempo og en medrivende entusiasme som byr opp til fest. Han sparer heller ikke på publikumsfrieriet. Han løper konstant i nærmere to timer, oppfordrer til allsang og lar bassist og gitarist ta stor plass i rampelyset. Kanskje savner man et øyeblikk det sofistikerte og regisserte fra en Manu Chao i hele hans Radio Bemba-velde, men denne utgaven kompenserer for alt, som et partyprosjektil rett i hjertet.
I det hele tatt ble det mye «corazon» på en konsert der hjertet fikk regjere over tanken. Men de illegales fremste forsvarer og oppasser lot selvsagt ikke politikken ligge. Den står hugd i sangene hans, som et varmt forsvar for mennesker som blir utbyttet i en verden som ikke har overflod på rettferdighet. Selv er han født av spanske immigranter i Paris, har forstadsfrustrasjonen i årene og har hjertet i alt som er latinsk og gjerne spansktalende, enten det er foreldrenes hjemland, Mexico, Argentina eller Brasil, som leder en og annen portugisisk frase inn i sangene. Skjønt, hans sterkeste utfall på Roskilde trengte ingen oversettelse. Det var en dirrende langfinger i været etter at han hadde ramset opp alle de latinske landene i Fotball-VM 2014, og avsluttet med noen kraftfulle «Fuck FIFA». Til øredøvende jubel, som ikke ble mindre av at han lot gitarene og sjangerimpulsene herje fritt over hits som «La Vida Tombola», «Me Gustas Tu» og selvsagt «Clandestino».
I samme dur gikk nykommere som bandhymnen «La Ventura», og skal man utsette noe på en fyr som byr så stolt på seg selv, sin egen glede og en energi som ingen makter å følge, er det at ensformigheten gled inn i konsertsettet ettersom tempoet var jevnt langt over fartsgrensen og den siste halvtimen i bunn og grunn besto av den samme sløyfa med oppfordringer og å rope etter bandets pipe, eller franske «Loiloiloi», med et refreng som heter nettopp det. Men det er en bagatell i sammenhengen.
Manu Chao har definitivt ikke blitt mindre relevant, til tross for at det har gått 13 år siden «Proxima Estacion: Esperanza» kom ut og gjorde han til en enda større internasjonal stjerne. Inne i latinopunkblandingen hans ligger både salsaen, reggaen, merenguen og sambaen, og han selv framstår så ustoppelig sjarmerende at man bare må gi seg over i påvente av La Venturas kommende plate.