Nye takter

– Med dette albumet ville jeg kjenne de kosmiske vindene i manken

Skal du gjenspeile hvem du er, må du vise både mørke og lyse sider, mener Linni som på sitt fjerde studioalbum «Silkesvarten» har kommet fram til at han er skikkelig glad i seg selv og livet.

– Dette har vært en langt lystigere prosess. Jeg tør være litt mer selvtilfreds her.

Jonas Grieg, alias Linni snakker om sin siste album som kom i dag, med det velkjente hestenavnet i tittelen: «Silkesvarten».

– Tittelen skaper mange assosiasjoner i meg som jeg liker. Sorte hester er mektige og dramatiske, silke er smooth og digg. Jeg ser livet, døden, torden og frihet i en sort hest, sier rapperen.

– Med dette albumet ville jeg kjenne de kosmiske vindene i manken!

Les også: Ranes fra Undergrunn til storfilm (DA+)

Mange prosjekter

Maska er for lengst kastet etter debuten med hiphop-kvintetten Yoguttene. Produktiv har han vært siden han tok fatt på sin solokarriere, og høstet jevnt over varme kritikker for albumtrilogien hans, igangsatt av «Medium» i 2015, og avslutta med «Minimum».

Men Grieg er ikke en som sier seg fornøyd riktig enda. Soloalbum nummer fire under aliaset Linni kom altså på tampen av året. Det er hans andre utgivelse i 2018, i tillegg til sideprosjektet Neste Planet, der han ga ut EP-en «Mine drager og helter» tidligere i år.

Mer feiring

Der de siste tre skivene har vært selvransakende og tunge i tematikken, har han med «Silkesvarten» kommet videre, rent tematisk og stemningsmessig. Det er mer feiring denne gang. «Alle elsker Linni/ Linni elsker livet» syngerapper han på tittelsporet.

– Mitt tekstunivers er på en måte satt, så det er ikke sånn at jeg fjerner meg helt fra det eksistensielle. Jeg har heller hatt en organisk og fin utvikling. Men tematikken er litt annerledes, forteller han.

– Dette er feiringen av hva man vet man har, mer enn alle de store spørsmålene. Jeg feirer meg selv, og tingene rundt meg som jeg liker. Som god mat, gode venner, fine kvelder, suksess.

Les også: Carpenters: Til juletider og alle tider (DA+)

Brekke det ned

Det er også litt mer tempo på denne utgivelsen som er produsert av Erlend Lyngstad, alias Kvam, samt Eivind og Erik Basmo, alias Basmofam og FunkinMatt. Grieg har jobbet med alle tidligere.

– Vi hadde lyst til å gjøre noe vi kunne spille som får folk til å danse. Fram til nå har vi gjort litt mye performance-aktige greier som har vært ganske statiske. Vi er veldig fornøyde med det vi har fått til, men vi ville få til den der gode driven som er i mye av rapen jeg hører på.

Hvis han skulle nevne tre rappere som han synes er de beste – for alle har en topp-tre-liste – er det D Double E, Gucci Mane og Danny Brown. I den rekkefølgen.

– De klarer alle å si enkle ting, men gi inntrykk av at det ligger noe veldig komplisert bak det enkle. Det har jeg selv prøvd å gjøre i skriveprosessen, at når jeg snakker om mat, så snakker jeg ikke bare om mat. Å sette pris på mat, er å sette pris på noe mer. Jeg har prøvd å brekke det ned til det mest banale i meg selv, og la det være representativt for dybden som ligger bak. For det er på en måte alt som ligger under som fører til at man har den overflaten. Jeg har dummet det litt ned. For noen er det dummere, men for andre, kanskje litt smartere.

Glad i meg selv

At han nå går litt lettere til verks, tror han skyldes flere ting:

– Jeg tror det er en kombinasjon av behovet for å switche det litt opp. Også føles det naturlig å gjøre noe nytt. Dessuten tror jeg det gjenspeiler hvordan jeg har det nå. På de tre forrige albumene var det mer opp og ned. Jeg hadde nok flere utfordringer til å kunne sette pris på det overfladiske.

Han var en gang i en loop der han alltid kunne stille seg spørsmålet «Hva da? Hva da?», som han gjør på førstealbumet.

– Men det siste året har jeg kommet til at jeg er skikkelig glad i meg selv og livet, og jeg er veldig glad i situasjonen og menneskene rundt meg, og familien min. Da føles det naturlig å beskrive det, sette pris på det. Jeg synes ikke det å verdsette overfladiske ting nødvendigvis betyr at man mangler dybde. At man klarer å ta til seg det man har tilgjengelig, fokusere på det, sier han.

Alltid en dualitet

Det er selvfølgelig dråper av det eksistensielle, og det evige mysteriet der. Det vil alltid være med meg i musikken hans, mener han.

– Det er alltid en dualitet, jeg har alltid hatt en positivitet og håpefullhet i det jeg har laget. Jeg har aldri følt på at jeg lager emo-musikk, Men jeg tror man blir mer kredibel når man innrømmer for seg selv og omverdenen at man har begge deler i seg selv, for ingen er bare én ting. Er du bare elendighet eller bare ekstase, er det vanskelig å stole på som sannheten. Skal du gjenspeile hvem du er, må du vise begge deler.

Selv har han skjønt at «Silkesvarten» ikke bare er begge deler, men selve summen av delene:

– Da jeg hørte igjennom, tenkte jeg at dette er jo en oppsummering av alle de forskjellige fasene jeg har vært innom i løpet av den musikalske karrieren min. At det er litt av Yoguttene der, litt fra Neste Planet et annet sted, og litt fra hver av de tre foregående albumene litt her og der. Det er som om alle de ingrediensene har blitt en naturlig salat. Min venn, Håkon Hoffart (multikunstner og forfatter, red anm.), mente denne utgivelsen på en måte er limet som slutter sirkelen av denne runden av min musikalske karriere. Så jeg håper det kan tolkes sånn. Jeg likte i hvert fall refleksjonene han hadde rundt det.

Mer fra Dagsavisen