Mastodon i dødens skygge

5

Mastodon

«Emperor Of Sand»

Warner Music

Atlanta-kvartetten Mastodons nye album er nesten mer enn man kunne håpe på fra et band man må ha lov å kalle veteraner, og det innen en sjanger der trendene endres raskere enn fansen skifter t-skjorter. Med alvorlig tematikk som varslet utgangspunkt, om bandmedlemmenes takling av kreft og sykdom i nær familie, om død og dødsangst, kunne det blitt et dystert og selvsentrert knippe låter, men Mastodon styrer klar av fallgruvene på «Emperor Of Sand». De øser likevel av et dyrekjøpt og innstendig budskap, ikke i form av rene messende partier, men gjennom subtil symbolikk og linjer som «Don’t waste your time» i refrenget på låta «Precious Stone». Åpningskuttet «Sultan's Curse» slår på lignende vis an tonen som en dødsengel vandrende i et allerede dødt landskap, med den narratives sukk som ledestjerne: «Memories of loved ones are passing me by». Over dette gir de sin dronende kraft til musikken, varierte, buldrende, kontante og riffsterke kombinasjoner, over tekster som tidvis antyder albumets konseptuelle sammenbinding uten å bli for opplagte. Tross alt har Mastodon alltid dyrket det kryptiske.

Bandet har aldri levert en dårlig plate, men det er på de senere albumene de virkelig har vokst også i form av en kompleksitet som gjør dem stadig fascinerende og relevante. Fra høydepunktet «Crack In the Sky» (2009) og den tunge «The Hunter» i 2011, som begge øver en viss innflytelse på årets plate. Men nevnte album til tross, sjelden har de svingt mer mellom ytterpunktene når det gjelder temperatur, temperament og tempo enn på «Emperor Of Sand», det hele skrudd sammen med overbevisning av produsent Brendan O’Brian, inne i Atlanta-ringen igjen for første gang siden vendepunktet med «Crack In The Sky». Med han bak spakene viser Mastodon nok en gang at progmetal kan svinge fra dystopiske undervannssprenginger, til øyeblikk av pur allsangrock uten at det føles gjentakende eller monotont.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

«Show Yourself» er for eksempel en lett og kontant lykkepille i rustning som smitter umiddelbart, mens andre og seigere høydepunkt behøver mer tid for å sette seg der de skal. Det gjelder av alle ting den fengende dommedagsbjella «Roots Remain» – en låt som etser seg inn som en favoritt i sitt sjikt – og den mytiske og tungt avhengighetsdannende «Ancient Kingdom». Mye av variasjonen ligger i selve balansen, i den interne sammensetningen med tre hovedvokalister som deler på jobben og en flat struktur som i motsetning til hva man skulle tro får fram den enkeltes egenart, særlig i samspillet mellom bassist/vokalist Troy Sanders, Brent Hinds gitar/vokal og trommis Brann Dailors vokal. Dailor og gitarist Bill Kelliher har for øvrig mesilet ut platens grunnriss, og begge brakte empatisk ballast inn som en grunnleggende faktor for tekstene og for platens melankolske grunnfjell.

Den nevnte låta «Roots Remain» - nærmerst et nav i albumet - er ifølge Kelliher en gjenlyd av smerten ved å se sin egen mor dø av hjernesvulst. Også Dailor har snakket åpent om en mor som har kjempet mot livstruende sykdom, i likhet med Sanders kone som overlevde alvorlig brystkreft. Metalsjangerens mest glefsende forsangere blir ikke nødvendigvis mer forsonende av å brutalt være nødt til å tilegne seg en slik livsvisdom, men i en likevel ydmyk tilnærmelse har det kanskje bidratt til en kompleksitet som gjør komposisjonene rikere og framføringen og arrangementene presise, overraskende og detaljrikt utfyllende.

Sju plater og 15 år etter starten er «Emperor Of Sand» langt på vei et av Mastodons beste øyeblikk, uten at det nødvendigvis er enkelt å sammenligne det unge, tunge og sultne bandet med den modenheten de framviser i dag, gjennom episk og myteinnhyllet tematisk dronemetall kombinert med en overraskende letthet. Uansett hvordan man ser det, og om man liker det eller ikke, er «Emperor Of Sand» et resultat av nitid gjennomarbeidelse og en følelsesballast som materialiserer seg i episk prog av edleste metall.