Massive Attack overbeviste på Øyas hovedscene.

Massivt bra fra Massive Attack

Massive Attack overbeviste på Øyas hovedscene, uten å bare lene seg på sine 90-tallsklassikere.

 

5

KONSERT

Massive Attack

Øyafestivalen, Amfi-scenen onsdag

Dette er musikk for mørke tider. På grafikkskjermen bak Massive Attack, på Øyas hovedscene, spinner slagord, partisymboler, kjendisnavn, brudstykker av nyheter, logoer til multinasjonale selskaper, navn fra opprørshærer og konfliktområder. På ett tidspunkt midt i settet har de også tatt inn norske nyheter, slik at det blinker over Tøyenparken, i store røde bokstaver:

"PRINSESSE MARTHA LOUISE OG ARI BEHN SKAL SKILLES. MARTHA SENDTE KRYPTISK BESKJED TRE UKER FØR BRUDDET".

Effekten er både frapperende og desorienterede, og noe mer enn krampaktige forsøk på å holde seg "aktuelle". Det klarer Massive Attack godt bare med musikken sin.

Bristol-gruppa vant sin posisjon gjennom sine banebrytende tre første album, i perioden 91-96, der de smeltet sammen soul, reggae, hip hop og etterhvert også rock-elementer til en ny og unikt britisk hybrid. At de i 2016 klarer å trekke 10.000 til hovedscenen på Øya og forsvare plassen som toppnavn, sier noe om hvordan de har holdt seg tilstede hele tiden - gjennom filmmusikk, samarbeider, EP-er og enkeltlåter. Nå senest i sommer, i post-platebransje-epoken, med to fine nye låter bare sluppet gjennom nettsiden, med forseggjorte videoer.

Massive Attack kler sceneformatet vel så bra nå som andre ganger jeg har sett dem. Der de tidlig i karrieren kunne virke noe tilbakeholdne, som om de lengtet tilbake til studioet, har sceneerfaringen lært dem om å forstørre og forsterke på de rette stedene. På sitt beste låter det både massivt og luftig, med to trommeslagere, som mot slutten av settet på klassikeren "Safe From Harm". I deler kan det bli litt vel mye tung rock-gitar, og mindre plass til dub-dynamikken. Kjernen i bandet er grunnleggerne Grant Marshall og Robert Del Naja. På scene som på plate har de med seg et inspirert utvalg gjesteartister. Det er en udelt glede å høre reggae-helten Horace Andy synge numrene sine - særlig "Hymn From The Big Wheel", der han jo var med på å definere selve lyden av Massive Attack tidlig på 90-tallet. Og så er det en like stor glede å høre den nye  unge vokalisten Azakiel på tittelsporet fra årets EP "Ritual Spirit". Den skotske rap-trioen Young Fathers tilfører også energi og en slags multikulturell sensibilitet - selv om det kanskje ble en låt for mye i deres avdeling på fire.

En time og et kvarter virket snaut,  men etter en lang kunstpause og med bare få minutter til stengetid på hovedscenen, kom de ut fra mørket og gjorde sin udødelige "Unfinished Sympathy". Det ble et sånn Øya-øyeblikk. Og da sto det bare ett slagord på skjermen:

"VI STAAR I DETTE SAMMEN". Og det er jo et fint budskap å ha med seg hjem. Ikke for Märtha og Ari, da. Men likevel.

Kommentar: Varsku her (Geir Rakvaag)