«MassEducation»: Nye uttrykk fra St. Vincent

5

ROCK

St. Vincent

«MassEducation»

Loma Vista

Et av høydepunktene under årets Øyafestival var St. Vincent. Hennes konsert med fullt band løftet fram albumet «Masseduction»s sanger om identitet, kjønn og sex, i en scenisk utforming som bygget opp under tematikken. Selv var hun kledd, eller bortimot avkledd, i knall rødt. Det androgyne showets kjølige tilnærmelse til følelsene hyllet kjærligheten i alle dens aspekter, og hun lot de stadig skiftende gitarene «uansett skrikende fargeglans snakke for seg med en råskap som imponerer», som det het i Dagsavisens anmeldelse av konserten. Nå er hun tilbake, enda mer avkledd enn på Øya.

Les også: En anelse rødt fra St. Vincent

Det vil si, det skjer på et nytt album som kommer nesten like overraskende som DumDum Boys nye, uten andre sammenligninger for øvrig. St. Vincent har tatt materialet fra «Masseduction» og strippet det ned til stemmen og pianoet alene. Den utpregede gitardrevne electronikapop-miksen hun vanligvis står for, og som knapt har vært mer intrikat og «stor» enn den var på 2017-platen, er her skrellet bort. Tilbake står sangene i all sin smått geniale enkelhet.

«MassEducation» er den litt omskrevne tittelen på det nye albumet, som kommer sammen med et håndskrevet brev der Annie Clark som hun heter, beskriver prosessen hun og pianist og keyboardist Thomas Bartlett gikk gjennom for å skape ny kunst av det allerede bestående materiale. «MassEducation» framstår på ingen måte som et substitutt for noe som i utgangspunktet ikke fungerte. «Masseduction» var en av 2017s store triumfer innen sin sjanger, og St. Vincent har knapt nok stått sterkere. Det er gripende, jagende, krystallklare og ikke minst vakre versjoner der tekstene og låtenes iboende substans kommer fram som sola bak skyene.

Les også: Le Trio Joubran: Fra Palestina med Roger Waters

Selv har Annie Clark benyttet seg av uttrykket «rått» for å beskrive disse versjonene, og det er også dekkende. Selv om det i utgangspunktet låter pent og pyntelig, slik slike piano/vokal-plater ofte gjør, er det en råskap i disse versjonene som ikke står noe tilbake for hvordan de låter med langt mer robuste arrangementer bak seg. Bartlett er ingen tradisjonell tonetriller, og bruker pianoet som et helhet der tangentene i seg selv utgjør bare en del av helheten.

Clark er en sopran som i ren form er upolert, likevel klar og med en personlighet som vitner om at hun er vant til å bryte gjennom langt hardere lydmurer med stemmen sin, som på «Pills» og de fengende «Los Ageless» og «Slow Dance», som åpner hele skiva. Hør også på den nye versjonen av tittelkutten fra 2017, «Masseduction», som er en rytmisk oppvisning i hvordan man gjør en fengende og hard låt til en dunkel, rasende vise som i en helt annen sammenheng garantert kunne blitt forvekslet med PJ Harvey i ett av hennes beste øyeblikk.

Les også: Elvis Costello i fin form

Også på denne platen hyller St. Vincent byen «New York», og den som så henne på Øyafestivalen så frigjorde hun seg da fra konsertens bindende konsept, og hvorfor hører man her. Da ble det nesten løssluppent, her blir det kompromissløst på en helt annen måte. Det beror også på innspillingsformen av de «nye» låtene på «MassEducation».

Clark og Bartlett møttes i leiligheten hennes, og under noen helt upretensiøse kveldsøkter spilte de sangene live slik de høres ut, uten noen øvrig produksjon eller pålegg eller plan. Rekkefølgen ble tilfeldig, og slik er kortstokken delt ut på nytt og resultatet du hører på platen er de beste versjonene av de to-tre opptakene de gjorde av hver låt. Det er vakkert, musikalsk på høyden med «originalen» og ikke minst et unikt innblikk i en kunstnerprosess der råmaterialet ikke er oppbrukt selv om det er blitt festet til chipen.

Les også: Pom Pokos vekkelsesår - norsk gruppe med store planer