4
Tore Renberg
«Ingen nåde»
Grappa
Ingen krysser grensene uten å bli møtt med skepsis og fordommer i store kretser. Jo Nesbø sendte inn sitt første bokmanus under pseudonym fordi han ikke stolte på at han ville få en rettferdig behandling som allerede etablert popartist. Tore Renberg, suksessrik forfatter i mange år allerede, vil omvendt gjerne være sanger og musiker, og kanskje popstjerne også om det hadde vært mulig i godt voksen alder. Han har gjort flere forsøk, i flere forskjellige band, men dette er hans første ordentlige album som soloartist. Han virker komfortabel i rollen, og lager sanger som får det til å høres ut som han ikke har gjort annet hele livet.
Renberg har et stort hjerte for mange former for popmusikk. Som understrekes i singelen «Margaret», der han forteller om både Phil Collins og The Aller Værste. Han ligner selvfølgelig ikke på noen av disse, men lager sanger som faller inn under en variert form for poprock. Med entusiastisk overbevisning, en voksen tilnærming til livet, med mye å fortelle om. Han har selvfølgelig et godt lag med tekstene, med et innhold som setter fantasien i sving hos lytterne også, fra humoren i «Hey Kiddo» til dommedagsstemningen i «Trenå står i brann». Melodiene er ikke like suverene, men likevel i god stand.
To av sangene synger Renberg sammen med Christine Sandtorv. Morten Abel er gjest på bass og gitar i to av låtene, uten å overskygge det sympatiske bandet. Produksjonen til Yngve Leidulv Sætre får som vanlig fram det beste i sangene. «Ingen nåde» har funnet nåde.
LES OGSÅ: Renberg tar grep