Nye takter

Mannen for de store melodramaene

Sam Smith hyllet kjærligheten, Maria Mena og minste motstands vei på sitt første besøk i Norge.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 0

4

KONSERT

Sam Smith

Telenor Arena, publikum 15.000

Det mangler ikke på sødmefylte omkved i Sam Smiths sanger, og de helt basale følelsesrefleksene blir i hans sangunivers løftet opp av en stemme like imponerende stor som den er sår og emosjonelt plaget. Liveversjonen av den britiske låtskriveren og sangeren – som ikke uten grunn betegnes som et mannlig motsvar til Adele – overbeviser best i de reneste og mest intense partiene. Men til tider fikk han, bandet og et fyndig kor på fire stemningen til å virkelig lette over Fornebu-landet. Som når han hyllet norske Maria Mena som hans første og største favorittartist og årsaken til at han kunne skrive det han betegner som sin mest personlige låt noensinne.

Les også: Hei folkens, her kommer Smith

Sam Smith bød på det forventede i et format som med tid og stunder truer med å sprenge de nåværende rammene. De 15.000 med sitteplass – sjeldent nok også på gulvet i Norges største innendørs konsertarena – holdt seg i skinnet, men hadde Smith vært mer av en entertainer enn en crooner med bevisst blikkontakt, kunne stolene gått veggimellom. Andreplata «The Thrill Of It All» sto naturlig nok sentralt i et konsertsett som bærer navn etter suksessen som kom med et skrik, etter måneder med studio- og skrivevegring for artisten som brøt gjennom på Disclosures «Latch» i 2012 før førstealbumet «In The Lonely Hour» gikk til nummer en i de viktigste landene. Noen ensomhetsfølelse var det vanskelig å opparbeide seg i Telenor Arena, men hans litt forpinte vegring er og blir fundamentet for mange av sangene hans, som når han i åpningsnummeret kommer «brennende» opp fra scenen under en megetsigende spotlight, sittende på en stol som om all verdens pinsler farer gjennom hodet hans der og da. Videre fra «Burning» bygger han showet på en kombinasjon av tilgjort plaget storhet og åpenhjertig småsnakk med publikum mellom låter der han virkelig får vist hva han er god for.

Les også: Populær og ensom

På tredjelåta «I Am Not The Only One» er publikum oppe av stolene, før så «Lay Me Down» smekter seg inn mot publikums forventede smertepunkter med gospelfølelse som viser at bandet matcher hans falsettpregede soulstemme med tyngde og bredde. Han framstår som en gjennomgående sympatisk artist, smilende, publikumsfriende og selvsikker, og slik er konserten også, proppet med omtanke for publikum. Han innfrir overfor et publikum som er overraskende homogent sammensatt av en generasjon i og rundt den første etableringsfasen. Et av hans øvrige Disclosure-bidrag «Omen», samt første-EPen «Nirvana», blir historiske streif i en fortsatt kortfattet kometkarriere, før en dramadrapert versjon av «Writing On The Wall» fra Bond-filmen «Spectre» og «Latch» varsler et skifte mot de virkelig store øyeblikkene.

Les også: Lyden av fortvilelse

Da kommer de på rekke og rad, med «Say It First» som opptakt til kveldens store Maria Mena-hyllest forut for sangen «Scars». Det er nesten så vi tror han skal invitere henne opp som gjestesanger, noe som unektelig ville løftet et show som gjennomgående er litt for flatt og like pregløst som etternavnet Smith. Han støtter seg på sobert lysshow, en og annen heis opp og ned fra scenedekken og ikke minst publikums mobillommelykter som skapte en hel liten melkevei rundt scenen. Det løfter seg virkelig under «Too Good At Goodbyes», med et lysskapt regnbueflagg i arenataket og – igjen tvers gjennom sympatiske – oppfordringer om å være stolt av den du er akkurat her og nå, på samme måte som han selv proklamerer at han er «en stolt homoseksuell mann».

Les også: Tar soveromsmusikken til kirka

Slik synger han om den voldsomme og vanskelige kjærligheten og de like voldsomme og vanskelige bruddene, om ensomhet og helbredelse og tilgivelse og stolthet, og trykker dermed på akkurat de riktige knappene som gjør at alle i den store salen finner sine personlige holdepunkter. Med «Stay With Me» som første ekstranummer, hans desidert største hit, er kvelden fullbrakt. Låta som han ble nødt til å dele opphavsmessig med Tom Petty og Jeff Lynne (på grunn av likhetene med «I Won’t Back Down»), er av det udødelige slaget, men med Sam Smith er det nettopp dødeligheten som sårt og stort gjennomstrømmer soulpoplåter som bæres av den store stemmen.

«I Sing Because I’m Happy» proklamerer han, men det er melodramaet som er fundamentet for suksessen. Slett ikke alle låtene har de samme kvalitetene som hans mest hans opplagte hits, og om noe viste den første kvelden med Sam Smith på norsk jord at han kompenserer et til dels fattig låtgrunnlag med en vokalinnlevelse som dekker over enhver transportetappe. I det ligger nettopp «the thrill of it all».