Nye takter

Mannen er tilbake i gatene

Nesten to tiår etter debuten, er Mike Skinner tilbake med sin The Streets-lighter. Selv om den er aldri så fancy, har jeg sett den før.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

4

The Streets

«Noen of Us Are Getting Out Of This Alive»

Oppfølgerne som kom åra etter andrealbumet «A Grand Don’t Come For Free» fra 2004, presterte overhodet ikke å matche debutalbumets treffende tekster med humoristisk snert og fres om klubbliv, rusbruk, mat, sjekking, ung kjærlighet, ung kjærlighetssorg, «videos, televisions, 64’s Playstations playstations».

Debuten «Original Pirate Material» fra 2002 åpna en hel liten verden med sin atmosfæriske estetikk og puls. Gjennom miksen av eksperimentelle, gritty beats og storartede arrangementer, var det som Mike Skinner hadde laga en slags tidskapsel – noe han også fikk en fortjent Mercury-prisnominasjon for.

Etter å aldri klare å overgå sin første genistrek, trakk Skinner seg tilbake i 2012, og dro i andre spaker i klubb-bransjen. Han hadde noen siste konserter, men kom plutselig tilbake. Det kom remiks-utgivelser. Litt sånn artister som har lagt opp ofte gjør. Alltid en finger med likevel.

Og nå, i koronaens tid, kom 12 spor-lange «None Of Us Are Getting Out Of This Alive», som fremstår som en slags miksteip over Mike Skinners mange samarbeider, med fokus på ferske rapnavn i Storbritannia. Unge lovende Flohio, som gjestet Bylarm i fjor og dukket opp på en The Streets-låta «How Long’s It Been», er prioritert ned, mens Tame Impalas alter ego, Kevin Parker og låta som har ligget ute en stund, «Call My Phone Thinking I’m Doing Better», men også Idles, er prioritert inn.

Men det er flere spor med eim av tidlig 00-talls The Street-sound. «The Poison I Take Hoping You Will Suffer», «You Can’t Afford Me», «I Wish You Loved You As Much As You Love Him», «Phone Is Always In My Hand» gir tidvis mer energi og sleng i nakken, til forskjell fra Skinners siste albumutgivelser. Men det er vanskeligere å legitimere repeterende refrenger som «phone is always in my hand/ if you think I’m ignoring you I am» – en tendens Skinner kan ha, der linjene heller blir litt parodiske når de gjentas til det banale i hans munn, og jeg tenker det hadde hørt ganske latterlig ut på norsk.

Det er i slike øyeblikk at hans tekniske svakheter som rapper og låtskriver skinner igjennom: Instendigheten og flowen som kunne ha reddet slike linjer i havn, er mindre til stede, stilen virker så stillestående og monoton. Det funker bra mange steder, mens andre steder blir det blasst. Samtidig forbigås Skinner av mer trente, vokalbevisste og tilstedeværende gjesteartister med bedre trøkk og tyngde, som eksempelvis Dapz on the map, Oscar #Worldpeace, eller Ms Banks. Samme gjelder for «Conspiracy Theory Freestyle»: Det er ikke Skinners flow eller teknikk som slår meg i bakken, det er snarere det svakeste ved hele låta.

«Eskimo Ice» er en tyngre klubblåt, men at noe minner mer om det tidlige The Streets-uttrykket og er mindre tilgjengelig i seg selv, veier ikke nødvendigvis opp for at inspirasjonen er fraværende. Det skal litt til å tweake på loopene med den gjenkjennelige strykereorkesterlyden for å lage ny saft. Det er ikke som at jeg kjenner at jeg er i et større univers, og lista over gjester åpner heller ikke opp landskapet ytterligere.

Men når det tar seg opp, er det godt, som på «Take Me As I Am» med Chris Lorenzo. Den er kanskje den låta med mest futt i, der Skinner også briljerer med produsent-teften sin med det som bærer mest preg av tidlig The Streets-aktige garage-beats. Men det er vanskelig å skulle gjenskape seg selv som 41-åring.

Igjen står jeg med det store savnet av lyden av en stemning og følelse som Skinner leverte i starten av karrieren: Miksen av intensitet, melankoli, og mørke – men rundt noe konkret. Slik «Blinded by the Lights» fanget atmosfæren av paranoia og piller i en tvilsom klubb på 90/00-tallet. Eller de dramatiske og urovekkende produksjonene som prega spor som «Geezers Need Excitement», og «It’s Too Late», som ga stikk i magen av at noe sto på spill. The Streets-sounden som mange falt for, fordi det resonnerte, som både var melodisk og dramatisk, og innimellom så storartet idet fete og tøffe beats møtte loops av strykeorkester og blåsere som ga ilinger og gåsehud. Litt som når man er forelska.

Jeg tror jeg bare må innse det: Jeg kommer aldri over min første kjærlighet.