Nye takter

Maggie Rogers: Ventetida er over

Hun har vært en favoritt på internett i tre år. Mange har ventet på at Maggie Rogers skulle gi ut et helt album.

Dagsavisen anmelder

5

Maggie Rogers

«Heard It In A Past Life»

Capitol

Maggie Rogers spilte på Bylarm for to år siden, og varmet opp for Haim i Oslo i fjor. Da hadde hun allerede fått stor oppmerksomhet for et videoklipp fra et musikkseminar på New York University. Der spiller hun av sin egen sang «Alaska» for Pharrell Williams, som sitter andektig og lytter, mens en stadig mer opprømt ung sanger sender nervøse blikk til siden, og får stadig større anerkjennelse. Sangen har vært en undergrunnshit helt siden.

Omtrent samtidig med Bylarm-besøket kom «Alaska» ut på EP-en «Now That The Light Is Fading». Det har tatt sin tid å komme med et helt album, men sånn er det jo i musikklivet nå, der venting virker som å være halve moroa. Når «Alaska» nå er med på debutalbumet også er den allerede tre år gammel. Det pleide å være en evighet.

###

Når man venter så lenge med å utnytte oppsvinget ligger det sannsynligvis strategisk planlegging bak. Her kommer produsenten og låtskriveren Greg Kurstin inn. Maggie Rogers er virkelig noe for seg selv, men det virker uunngåelig at slike talenter må få hjelp av mer etablerte størrelser for å tilpasse seg allmennheten. Kurstin er en bransjestørrelse som har skrevet sanger som «Chandelier» med Sia og «Hello» med Adele, og produserte de seneste albumene til Foo Fighters og Paul McCartney. Her snakker vi om høy industriell standard.

Greg Kurstin har skrevet halvparten av låtene sammen med Rogers, inkludert de det blir fokusert mest på. «Light On» er allerede nummer 1 på listen for alternativ radiospilling i USA, men ikke mer alternativ enn at litt av særpreget til Rogers går tapt. «Light On» handler forresten kanskje om hvorfor hun fikk behov for å ta seg så god tid etter det første oppstusset: «But everything kept moving/And the noise got too loud/With everyone around me saying/You should be so happy now».

Maggie Rogers høres i utgangspunktet ut som en sanger og låtskriver av den gamle skolen, men med tidsriktig beat og tunge basslinjer, og noen koringer med seg selv som er svært effektive når det kommer til å heve sangene noen ekstra hakk. Hun synger selvsikkert, fengende, og utadvendt om personlige erfaringer. Ikke så langt fra uttrykket til Sigrid, når alt kommer til alt.

Åpningslåten «Give A Little» er inspirert av protestene mot våpenlovene i USA, men man må vite om dette for å få tak i de kryptiske referansene. «Say It» høres ut som en klassisk soulballade, bare at lydbildet er oppdatert til en ny tid. Her er også plass til «Past Life», der hun bare er akkompagnert av piano. Avslutningen «Back in My Body» er en bønn om å få være seg selv, uten presset fra omverdenen. Det kan hende at Maggie Rogers skulle vært enda mer seg selv. Litt mindre hva andre vil hun skal være, men enn så lenge er dette fint nok.

Spiller på Rockefeller 7. mars.