Madonnas nye album: Fengende og krampaktig

Madonna

4

«Madame X»

Interscope Records

Madonna som karakter, person og legende har lenge prestert mesterstykket å tilpasse seg de musikktrendene som eksisterer til enhver tid og endre personlighet på en nokså gjennomført måte – selv om det noen ganger har vært mer krampaktig og overdrevet, og mindre overbevisende enn andre. «Madame X» er intet unntak med sine femten spor: Latino fusjoneres med trap og vi finner alt fra eksperimentell elektronika til kunstnerisk pop. Hovedpersonen selv veksler mellom å synge på engelsk, spansk og portugisisk. Kanskje mer imponerende er det at når hun nå teller sitt fjortende(!) studioalbum har hun fått med seg noen av de kuleste rapperne i dag: Quavo fra Migos og andre halvdel av Rae Sremmurd, Swae Lee.

Som artist med stor bevissthet omkring sitt uttrykk, har hun vist god dømmekraft også i kunsten velge ut hvilke folk hun skal bruke for å få til det riktige lydbildet. Denne gangen er Diplo med på laget fra forrige album «Rebel Heart» fra 2015. Og den franske produsenten Mirwais Ahmadzaï – som har co-produsent tre av hennes tidligere album, «Music» fra 2000, «American Life» fra 2003, og «Confessions on. A Dance Floor» (2005) – er på plass som hovedprodusent. I tillegg har hun smurt på Mike Dean, produsenten bak flere av de største rap- og R & B-utgivelsene på 2010-tallet, både kvalitetsmessig og kommersielt: Kan- ye West, Jay-Z, Travis Scott og The Weeknd. Det er litt av en produsentpakke. Jo visst lyder «Madame X» tidvis ganske kult og gjennomført. Fra spanske feriehit-vibber med «Bitch, I’m Loca» med colombianske Maluma, til groovy duft av Daft Punk/Giorgio Moroder på låter som «God [sic] Control», og disco-durende «I Don’t Search I Find» – til «Dark Ballet» som blander deilig pianospill med digg bass og svisj-lyder. Klassisk og harry i samme lydbilde.

Men sporene som er mest befriende for mitt vedkommende, er de som synges på portugisisk og spansk. Styrken i det å ikke få med seg det som sies i en låt, men kun lytte til vokalen som et musikkinstrument og del av et arrangement, kommer best fram på låter som eksempelvis «Faz Gostoso» med brasilianske Anitta, men også nevnte samarbeider med Swae Lee («Crave») og Quavo («Future»), der hun ikke er så tematisk eller verbalt eksplisitt. For ellers er det en veldig pedagogisk, politisk korrekt Madonna som snakker til oss med pekefinger og teskje. Den sakte prekenen hun holder på «Dark Ballet» om at «They are so naive/ They think we are not aware of their crimes/ We know, but we are just not ready to act/ The storm isn’t in the air, it’s inside of us» er så treig og overtydelig at den tappes for all slagkraft, og heller blir parodisk. Ingenting overlates til fantasien, vi har hørt alt dette før – bare av andre med langt større troverdighet.

Det gir hakkene mer bismak å høre stemmen til skoleskyting-overlevende Emma Gonzalez i en sampling fra talen hennes om strengere våpenpolitikk som intro på «I Rise», som et autentisk grep i mainstreamens navn. Eller som når Madonna liksom skal innta alle disse karakteristikkene på marginaliserte og diskriminerte grupper på «Killers Who Are Partying», fordi det er trend å være «woke» om dagen: «I will be gay, if the gay are burned/ I’ll be Africa, if Africa is shut down/ I will be poor, if the poor are humiliated/ And I’ll be a child, if the children are exploited» før hun videre konstaterer «I know what I am/ And I know what I’m not». Jaså?

Madonna prøver kanskje litt for hardt å være alle. Nevnte jeg Frida Kahlo-poseringa på coveret? Det er riktignok det tittelen «Madame X» spiller på, et navn hun fikk av danseinstruktører Martha Graham i New York, fordi hun alltid skiftet identitet hver dag hun kom dit. Men vil du være alle, risikerer du å til slutt bli ingen. Det blir litt for dumt å synge at «I’ll be Islam, if Islam is hated» når du gjør MGP-opptreden i Tel Aviv. For hvilken som helst annen grunn skal du ha for å velge å spille under den finalen enn for din egen promo?

Hele det der politisk korrekte-frieriet smaker litt som når Geelmuyden Kiese bytter navn til «Gaymuyden Kiese» i anledning Pride: Man spør seg om det ikke heller er et stunt fordi det gir gode omdømme-poeng. Men tar man noe videre ansvar og følger opp et uttalt standpunkt? Eller snakker man om Afrika som om det var ett land, og ikke bare et eneste digert kontinent – litt som parodien på dumme amerikanere gjør? Litt som om man ikke helt skjønner hva man driver med? Skal vi rulle inn puppen nå, Madonna, eller vil du være like troverdig som en T-skjorte med påskriften «feminist» fra Hennes & Mauritz?