Må gå sin egen vei

Det var nesten aprilsnarrnivå over denne nyheten. I begynnelsen av uka ble det kjent at Lindsey Buckingham hadde fått sparken i Fleetwood Mac, og blitt erstattet av Neil Finn fra Crowded House. En av vår tids fineste sangere og låtskrivere han også, men han er lyden av en annen tid, et annet sted. Et av tidenes største og best band sparker sitt midtpunkt. Det er ingen internasjonal krise etter dagens målestokk, men musikkverdenen kunne godt vært mer rystet.

Les også: Så godt som Fleetwood Mac (Dagsavisen+)

Når Fleetwood Mac legger ut på turne igjen går vi ut fra at både Stevie Nicks og Christine «Perfect» McVie skal spille de samme gamle sangene sine, at Neil Finn sper på repertoaret med «Don’t Dream It’s Over» og «The World Where You Live», men det blir ikke det samme. Mer som Ringo Starrs stjernespekkede All Starr Band eller Bill Wymans Rhythm Kings, festlige nok, men ikke grupper med egen identitet. At den store sorgreaksjonen uteblir kommer kanskje av at å få se og høre Fleetwood Mac igjen ikke var noe vi kunne tatt for gitt uansett. Men de hadde det fortsatt i seg. Det er under et år siden Lindsey Buckingham og Christine McVie ga ut et flott duoalbum, som i praksis kunne vært et Mac-album, bare uten Stevie Nicks. Den store 70-tallsbesetningen har for første gang på lenge har vært tilgjengelige alle fem på en gang. De spilte sammen så sent som i januar i år. Dette var et band som faktisk fortsatt kunne levere de berømte varene, både med gamle og nye sanger.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Hadde det bare vært grunnleggeren Peter Green de hentet inn igjen! For eventuelle yngre lesere kan vi minne om at Fleetwood Mac begynte som et helt annet band. I utgangspunktet et bluesrockband som i 1969 med hitrekka «Albatross», «Man Of The World» og «Oh Well», tre helt forskjellige låter, var større enn både Beatles og Stones i Storbritannia. Gitaristene Peter Green, Jeremy Spencer og Danny Kirwan fikk én etter én store personlige problemer og forsvant ut av bildet. Alle andre band ville være ferdige der.

Etter en mellomperiode kom ex-kjærestene Lindsey Buckingham og Stevie Nicks inn i bandet. Albumet som bare het «Fleetwood Mac» (1975) og oppfølgeren «Rumours» (1977) gjorde dem til verdens største (som vanlig når vi skriver om verdens største er det selvfølgelig «bortsett fra Bee Gees») i andre halvdel av 70-tallet. Med sanger som innholdsvis var sterkt preget av medlemmenes turbulente privatliv, ikke minst spenningene mellom Buckingham og Nicks. Det er dette som er det moderne Fleetwood Mac, og har vært det siden.

Uansett hvor mye fint vi kan si om sangen og sangene til Stevie Nicks og Christine McVie, og stayerviljen til rytmeseksjonen Mick Fleetwood og John McVie: Lindsey Buckingham har vært midtpunktet i Fleetwood Mac i moderne tid. Soloalbumene hans i litt senere år har effektiv føyet seg inn blant det beste av langt yngre menn med gitar. Men anerkjennelsen av dette, den fortjente statusen har uteblitt. En fjerdedel av alle gangene han er blitt omtalt i norsk presse er fornavnet hans stavet feil. Halvparten av gangene for min egen del! Unnskyld meg hvis det har blitt oppfattet som galt!

Foreløpig er omstendighetene rundt avskjedingen uklare. Det har ikke lykkes Dagsavisen å få en kommentar fra Lindsey Buckingham, som vi ironisk pleier å si i slike sammenhenger. Ryktene har alltid fortalt at han ikke er den letteste å omgås. Det er neppe de andre i gruppa heller. – Jeg vil påstå at Fleetwood Mac er rart og unikt band som har overlevd så lenge med så store forandringer. Det har vært en helvetes lang reise, men den har aldri vært kjedelig, sa Mick Fleetwood da vi snakket med ham for 23 år siden. Da var besetningen rar nok til at gruppa kom på en hel norgesturné. Senere kom Lindsey Buckingham tilbake, og så var de verdensstjerner igjen. Vi skal aldri se helt bort fra at det kan skje igjen.